Status: Alumni

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker først og fremst på flyktninger og andre migranters menneskerettigheter. I forbindelse med mitt siste prosjekt har jeg tilbrakt mye tid i Libanon, der jeg har forsøkt å forstå de menneskerettslige, politiske og sosiale aspektene ved den syriske flyktningkrisen. Libanon er det landet i verden som har mottatt flest flyktninger i forhold til folketall, og situasjonen for mange av disse flyktningene er svært prekær. Libanon anser ikke seg selv som et asylland, og implementerer en bevisst politikk som går ut på å, på den ene siden, stenge flyktninger fra Syria ute og, på den andre, gjøre levekårene for flyktninger som allerede er i landet så dårlige at de heller velger å returnere til Syria.

Jeg er også involvert i andre forskningsprosjekter som fokuserer på staters migrasjonshåndtering, og ser da særlig på tvungen retur og returavtaler i en norsk kontekst. Norge er faktisk det landet i Europa med flest returavtaler, det vil si bilaterale avtaler som har som formål å påvirke migrasjonsstrømmene til og fra Norge gjennom å øke antallet returer og videre avskrekke framtidige migranter og asylsøkere fra å komme til landet.

Tidigere feltarbeids-baserte prosjekter har fokusert på hvordan minoritetsgrupper, slik som Nubierne i Egypt, mobiliserer for å styrke sine rettigheter, og på hvilket ansvar FNs flyktningorgan UNHCR har for menneskerettighetsbrudd i flyktningleire i eksempelvis Nord-Uganda. Det sistnevnte er mitt doktorgradsarbeid, som jeg forsvarte i 2012.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Over halvparten av verdens flyktninger befinner seg i Midtøsten og Nord-Afrika, de aller fleste av dem i land som ikke har undertegnet de sentrale rettslige avtaler som omhandler hvordan flyktninger skal beskyttes og hjelpes. Det er lett å tro at flyktningene i denne regionen befinner seg i et juridisk sort hull, og dette intrykket forsterkes av marginaliseringen og den prekære situasjonen mange flyktninger her opplever. Jeg er likevel interessert i spørsmålet om hvordan flyktningbeskyttelse faktisk ser ut i disse landene – som til tross for at de står nesten helt utenfor det globale samarbeidet om flyktninger, likevel huser brorparten av verdens flyktninger.

Hvorfor nekter disse landene å undertegne FNs Flyktningkonvensjon? Og hvordan tilpasser FNs flyktningorgan UNHCR sitt mandat om flyktningbeskyttelse til denne virkeligheten? Hvilke alternative beskyttelsesmuligheter finnes for eksempelvis syrere i Libanon eller Jordan? Alt dette er spørsmål som jeg håper å kunne arbeide videre med, og som kun en tverrvitenskapelig tilnærmning kan gi gode svar på.

Det som nå pågår i Midtøsten har også store ringvirkninger i det globale flyktningsamarbeidet. Hvordan kan man solidarisk dele på byrden og på ansvaret? Og hva er jussens rolle i dette, om jussen i det hele tatt skal ha en rolle?

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Migrasjon som fenomen har alltid spillt en rolle i livet mitt, helt siden jeg som liten flyttet med familien min til Midtøsten, men min interesse for flyktningspørsmål gjorde seg først gjeldende etter videregående.  Da arbeidet jeg på et asylmottak i en liten landsby i Polen, med først og fremst tsjetsjenske flyktninger. Denne interessen brakte meg videre til jusstudier, og jobb og verv innen Røde-kors-bevegelsen. Til slutt fikk jeg muligheten til å kombinere min faglige interesse og min skrivelyst gjennom en stipendiatstilling ved Universitetet i Bergen. Jeg har ikke angret en dag!

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Ingen forskerhverdag er den andre lik! De siste par årene har vært særlig begivenhetsrike, med mye feltarbeid. Da kunne dagene begynne med en kjøretur gjennom det fantastiske fjellandskapet i Libanon til en liten landsby for å intervjue mennesker på flukt. Tilbake i Beirut på ettermiddagen eller kvelden kunne intervjuene være med representanter for forskjellige ministerier eller humanitære organisasjoner.

Slike intensive perioder kan være nokså krevende, og derfor er jeg glad for å nå være inne i en del av forskerhverdagen som jeg liker spesielt godt – det å forsøke sammenstille og forstå alt materiale jeg har samlet. Tid til refleksjon på kontoret med en stor kopp te. Selv om slike lange, uforstyrrede perioder av skriving og tenking er ganske uvanlige – stadig mer tid går med til møter og forskningsadministrasjon – setter jeg veldig stor pris på de få timer jeg kan fordype meg skikkelig i skrivearbeidet.

Forskerhverdagen går også ofte ut på å formidle prosjektresultater på forskjellige seminarer og konferenser og, ikke minst, til å bygge nettverk og knytte nye bånd som kan resultere i nye, spennende forskningssamarbeider.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg er interessert i spørsmålet om hvilke(n) rolle(r) universitetet bør ha i turbulente tider. For meg er det viktig å bevare universitetet som en arena for debatt og intellektuell frihet. Jeg har erfart at forskere – og, ikke minst, forskningsbasert kunnskap – er under sterkt press. Dette gjelder ikke bare i verden forøvrig, men  også hos oss i norsk akademia.

I forlengelsen av dette mener jeg at universitetet i turbulente tider bør ta vare på særlig utsatte medlemmer av forskerkollegiet: akademikere som ikke lenger kan utføre sitt arbeid på grunn av konflikt, forfølgelse, og trakassering. Derfor ønsker jeg å styrke Akademiets rolle gjennom eksempelvis å arbeide aktivt opp mot det globale nettverket Scholars at Risk, som har som formål å beskytte truede forskere samt å fremme akademisk frihet.

Jeg er også veldig engasjert i formidling, og har som målsetning å bidra til å styrke unge forskeres evne og lyst til å bidra i den offentlige debatten. Mange unge forskere har et sterkt ønske om å nå ut med sin kunnskap, men vet ikke alltid hvordan. Her mener jeg at Akademiet kan og bør være en viktig ressurs som kan gi tips og gode råd på veien.

Kort fortalt – hva forsker du på? 

Tenk om vår forskning en dag kan komme pasientene til gode? Jeg er fascinert av at særdeles små endringer i proteiner kan ha store konsekvenser, og at slike endringer kan utnyttes til det beste for deg og meg. Uten et velfungerende immunsystem så står det ikke til liv. Min forskergruppe studerer hvordan det livsviktige men kompliserte immunsystemet er skrudd sammen og nøye regulert – og det gjør vi helt ned på et molekylært nivå. Forskningen vår gir grunnleggende kunnskap om hvordan immunsystemet er i stand til å beskytte oss daglig mot alvorlige infeksjoner, men også innsikt i hva som går galt når vi utvikler sykdommer hvor immunsystemet plutselig går til angrep på egen kropp. Bedre forståelse av de biologiske prosessene vil kunne bane vei for utvikling av ny medisinsk teknologi. Vi bruker blant annet avanserte molekylære verktøy for å designe proteiner med betydelig forbedrede egenskaper som kan bli nyttige når vi skal behandle sykdom. Selv om hovedfokuset er på nysgjerrighetsdrevet grunnforskning, så tenker vi alltid på potensiell anvendbarhet rundt våre funn. 

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt? 

Kroppen er under konstant angrep av virus og bakterier men våre «fotsoldater» – antistoffene – beskytter oss daglig mot slike farlige inntrengere. Nå er vi i ferd med å få mer dyptpløyende kunnskap om både hvordan virus infiserer kroppen, og hvordan antistoffene fungerer. Nye oppsiktsvekkende funn har avslørt hvordan antistoffer kan bekjempe infeksjon på innsiden av kroppens celler. Dette åpner opp nye dører med mange ubesvarte spørsmål, og hvor ny kunnskap vil kunne føre til design av en ny generasjon med antistoffer skreddersydd for infeksjonssykdommer. Såkalte monoklonale antistoffer er i dag den gruppen med proteinbaserte legemidler som er i sterkest vekst, og hvor det forventes en dramatisk økning i årene fremover. Antistoffbehandling foregår i dag ved at pasientene får injeksjoner for eksempel annenhver uke. Det ville være en fordel om det kunne skje månedlig eller enda sjeldnere. Min forskergruppe jobber med strategier hvor dette vil la seg gjøre. Vi studerer også albumin, som i likhet med antistoffer, har evnen til å sirkulere i blodbanen i lengre tid enn andre proteiner. Grunnet denne unike egenskapen, så utnyttes albumin i økende grad som et bæremolekyl for nye legemidler for å forbedre deres virkningstid. Design av slike antistoff- og albuminbaserte legemidler muliggjør sjeldnere og lavere dosering som vil gi mer skånsom behandling og gjøre livet lettere for både pasient og helsevesen.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt? 

Helt siden jeg var ung så har jeg vært interessert i biologi – selve læren om livet. Hva er et liv, og hvordan er vi, dyr og planter skrudd sammen? Realfag og biologi var derfor et naturlig valg på videregående skole. Lærebøkene ga derimot langt fra alle svar, og nysgjerrigheten ble forsterket. Samtidig ble jeg eksponert for den såkalte bioteknologiske revolusjonen og dens muligheter i form av nye genteknologiske verktøy som nå kunne tas i bruk for å lage banebrytende produkter med utgangspunkt i mikroorganismer, planter eller dyr – som i det lange løp ville kunne gi nye former for behandling av alvorlige sykdommer. Jeg ville lære mer å være med på denne utviklingen. Derfor ble universitetet med fokus på molekylær biologi et naturlig valg. Videre så ble jeg fascinert av hvor komplekst immunsystemet er og hvor viktig det er for vår overlevelse – det griper praktisk talt inn i omtrent alle forhold som har med kropp og helse å gjøre.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Den er hektisk og spennende med stor variasjon i arbeidsoppgaver, ingen dag er lik en annen. Jeg motiveres av å jobbe i et dynamisk miljø satt sammen av forskere i alle aldere, med ulik bakgrunn og ekspertise, hvor vi som team er målrettet og brenner for de samme problemstillingene. Sammen utfordrer vi hverandre, er utålmodige og nysgjerrige – noe som driver prosjektene fremover, og ofte ender med uventede resultater som avslører helt ny viten. Dette gjør forskningshverdagen veldig engasjerende. Videre så er det motiverende å kunne lede og legge til rette for samarbeid i egen forskningsgruppe samt med samarbeidspartnere både nasjonalt og internasjonalt. Å oppleve at vi kan lykkes sammen er den største gleden.  

Vår forskning er sterkt knyttet opp mot medisinskteknologisk innovasjon, og for å lykkes så krever det tett dialog og planlegging sammen med bioteknologiske og farmasøytiske selskaper, noe som er en naturlig del av vår hverdag. Å oppleve sammen at vår grunnforskning plutselig kan bane vei for helt nye måter å designe legemidler og vaksiner – som kan gi folk en bedre hverdag – motiverer oss til å å gripe sjansen når den byr seg for så å ta steget mot teknologiutvikling.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere? 

Jeg har et ønske om å påvirke hvordan det kan legges til rette for yngre forskere. De yngre kreftene må få slippe til, tidligere enn i dag, de må brukes og de må synliggjøres, og det må satses større. Det må innføres konkrete insentiver som fremmer banebrytende langsiktig grunnforskning blant lovende forskerspirer. Det vil forutsette omfattende satsning og tilrettelegging hvor målet vil være etablering av robuste forskningsmiljøer knyttet til tung «state-of-the-art» infrastruktur. I denne sammenhengen så må stillingsstrukturen diskuteres.  

Det er nødvendigvis ikke en reel motsetning mellom grunnforskning og forskningsdrevet innovasjon. Et tett samspill mellom akademia og industri må verdsettes – siden det er en forutsetting for å lykkes med translasjon og innovasjon. Det må legges til rette for «innovatøren» i akademia, og det må tas strategiske valg for å fremme miljøer med et øye for innovasjon. Man må kunne merittere på innovasjonsdrevet forskning – det vil gi grobunn for morgendagens forskningsmiljøer som kan ta i mot ivrige studenter. Yngre forskerne må brukes i formidling og undervisning, hvor de nære eksemplene med klar link mellom grunnforskning og innovasjon gis. Det vil inspirere og vise at akademia er en arena for utfoldelse av banebrytende grunnforskning med klar overføring til samfunnsnytte.

Kort fortalt – hva forsker du på? 

Jeg forsker på hvordan vi mennesker kommuniserer gjennom språk. Tilsynelatende er det enkelt. Alle gjør det jo, hele dagen. Men hvordan skjønner mannen min helt umiddelbart at jeg ikke mener at Dag Solstad står nede i kjellerstuen, selv om jeg sier at ”Dag Solstad står nede i kjellerstuen”? Hvordan klarer vi så uanstrengt å oppfatte den intenderte meningen i utsagn som logisk sett er helt uforståelige – som når jeg peker mot høststormen utenfor kjøkkenvinduet og sier ”Det ble jammen fint vær i dag”?

Jeg jobber innenfor en gren av språkvitenskapen som kalles pragmatikk. Pragmatikken er et tverrfaglig forskningsfelt, som kombinerer innsikter fra språkvitenskap, filosofi og psykologi i studiet av språklig kommunikasjon. Innenfor pragmatikken forsker vi på hvordan kontekst – i vid forstand – bidrar til ytringers meningsinnhold.

Jeg har forsket på hvordan ords betydning endrer seg i tråd med konteksten de forekommer i. ”Stjerne” har ulik betydning om konteksten er astronomi eller politikk. ”Rask” uttrykker ikke det samme når ordet beskriver Usain Bolt som når vi snakker om en type jetfly. Hvilke kognitive mekanismer gjør det mulig for oss å justere ordbetydninger på denne måten?

Jeg forsker også på hvordan barn lærer seg å bruke språket i kontekst. Jeg leder et prosjekt som undersøker hvordan barn mestrer figurativ språkbruk, som metaforer og ironi. Vi undersøker også hvordan utviklingen av ironiforståelse henger sammen med utviklingen av relaterte kognitive ferdigheter, som evnen til å gjennomskue villedelse og løgn. 

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt? 

Den overordnede problemstillingen innenfor mitt fagfelt er: Hvordan kommuniserer vi? Vi vet at vi er i stand til veldig raskt å tolke avsenderes ytringer riktig i en gitt kontekst, men vi vet fortsatt ikke helt hvordan. Det er ikke enighet innen språkvitenskapen om hvordan maskineriet vårt for språkforståelse i kontekst fungerer. Tradisjonelt har pragmatikkens rolle vært å utvikle avanserte teorier for hvordan dette foregår. Slik har den hatt mye til felles med språkfilosofien. I dag dreier den mest spennende forskningen seg ofte om etablere mer sikker kunnskap gjennom å teste disse teoriene i eksperimenter, med metoder hentet fra psykologien. Det er innenfor den eksperimentelle pragmatikken at de store gjennombruddene innen pragmatikkforskningen vil komme i årene fremover. 

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt? 

Jeg ble for alvor interessert i språkvitenskap da jeg studerte allmenn litteraturvitenskap grunnfag ved UiO i 2000. Kurset i litteraturteori tok for seg klassiske tekster innen strukturalismen, og jeg husker at særlig tekstene til den russiske lingvisten Roman Jakobson gjorde inntrykk på meg. Da jeg senere skrev masteroppgave i fransk språk ved UiO fikk jeg være med som masterstipendiat på et større forskningsprosjekt. Det var i løpet av denne perioden at det ble klart for meg at det var språkforskning – og spesielt pragmatikk – jeg ville drive med. I 2005 reiste jeg til University College London, til et av de fremste internasjonale fagmiljøene for pragmatikk, for å ta en master og deretter en PhD i lingvistikk. Undervisningen ved UCL var fra første dag knyttet tett opp til forskningsfronten, og foreleserne og veilederne mine var flinke til å få meg til å føle at jeg var en del av et større prosjekt, der vi søkte å forstå en sentral del av menneskelig interaksjon. Forskningen jeg gjør i dag preges i stor grad av de formative årene som master- og PhD-student ved UCL. Siden 2011 har jeg jobbet som postdoktor og forsker ved CSMN, et tidligere Senter for fremragende forskning ved UiO. Jeg har hatt stor glede  og utbytte av å være i dette sterke fagmiljøet, og fått mye støtte underveis. Flere omganger med prosjektmidler fra Forskningsrådet har også spilt en viktig rolle for å gjøre en min forskerkarriere mulig. 

Hvordan ser din forskerhverdag ut? 

Min forskerhverdag er nokså variert. Jeg tilbringer mye tid på kontoret der jeg leser tekster, designer og forbereder språktester, analyserer data, skriver artikler og har møter med kolleger, både fysisk og via Skype. Som leder for prosjektet som undersøker barns forståelse av figurativ språkbruk, er jeg av og til med ut i barnehager og skoler der vi gjennomfører språktester med barna, blant annet ved bruk av såkalt eye-tracking. Jeg er også engasjert i universitetspolitikk, og sitter i Universitetsstyret ved UiO som representant for de midlertidig vitenskapelig ansatte.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere? 

Jeg ønsker å være med på å påvirke utformingen av dagens forskningspolitikk, og har tre kjernesaker: 

Satsning på fremragende forskningsmiljøer
Jeg jobber ved et tidligere Senter for fremragende forskning (CSMN), og har sett hvordan fagmiljøet, som et resultat av SFF-satsningen, utviklet seg til å bli et av de fremste innenfor sitt fagområde internasjonalt. Utfordringen etter at senteret nylig ble formelt avsluttet, er hvordan forskningsmiljøet og kompetansen skal opprettholdes utover senterets levetid. Her ligger en viktig forskningsstrategisk problemstilling Akademiet bør være med å gripe fatt i. 

Satsning på tverrfaglige forskningsmiljøer
Økt tverrfaglighet er et mål i nær alle strategidokumenter, men ofte vanskelig å få til i praksis på grunn av disiplinære og administrative skillelinjer. Vi må arbeide for bedre tilrettelegging for tverrfaglig forskningsaktivitet, slik at dette blir et reelt og gjenomførbart valg for unge forskere. 

Reduksjon av midlertidige ansettelser
Unge forskere i midlertidige stillinger må få kvalifisere seg til faste stillinger, ved at de gis tilstrekkelig mulighet til å undervise og søke forskningsmidler. Overfor institusjonene bør vi arbeide for redusert bruk av midlertidighet og flere faste stillinger. Overfor politiske myndigheter bør vi jobbe for en innskjerping av bestemmelsene i Lov om statens ansatte, slik at muligheten til fast stilling innen UH-sektoren kommer mer på linje med arbeidslivet for øvrig. 

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på om bruk av teknologi kan støtte mennesker i deres egen håndtering av kronisk sykdom. I mitt doktorgradsprosjekt testet vi ut om en mobil-app i en smarttelefon kunne støtte personer med type 2 diabetes i deres sykdomshåndtering. Her i Norge var dette et samarbeid mellom sykepleieforskere ved HIOA og ingeniører fra Nasjonalt senter for Ehelseforskning, men vi hadde også samarbeidspartnere fra flere EU-land, noe som var utrolig spennende. Jeg har også oppsummert internasjonal forskning knyttet til mobil-apper somtilbyr kommunikasjon med helsepersonell. Å oppsummere andres forskning er noe jeg bruker i flere prosjekter, blant annet for å kartlegge bruk av teknologi-støtte blant barn med palliative behov og deres foreldre, og hvilke erfaringer som finnes internasjonalt. Dette er viktig for å finne kunnskapsmangler slik at vi kan begrunne ny forskning. Videre vil jeg også være involvert i flere prosjekter som skal favne den enkeltes opplevelser enten knyttet til behov eller sykdom, men også helsepersonells opplevelse med både kronisk syke og bruk av teknologistøtte.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

De mest spennende problemstillingene innenfor helseteknologi handler om hvordan teknologien kan støtte mennesker med helseutfordringer. Dette kan være vanskelig med de vanligste forskningsmetodene siden vi mennesker i stor eller liten grad vil være motivert eller ha et ønske om å bruke teknologi. Da vil det være utfordrende å sammenligne de som er motivert med de som ikke er motivert. Den aller beste måten å finne ut av om A er bedre enn B er å trekke to tilfeldige grupper som ikke vet hva de får, og å se hvem det går best med over tid. En slik fremgangsmåte kan være problematisk når det gjelder teknologi siden deltakerne ser hva de får. Her er vi avhengig av en internasjonal debatt for å vurdere hva som er god forskningsmetode når det gjelder teknologi. Dette er viktig for at man skal få penger både til forskningen, men også til de nye helsetjenestene som forskes fram.
Hvordan teknologi som helsestøtte påvirker pasientrollen og hverdagslivet til den som bruker teknologien, er også et spennede spørsmål. Det samme gjelder forståelsen av forholdet mellom menneske og teknologi, noe som også vil kreve tverrfaglig forskning.
Det er ingen tvil om de største utfordringene knyttet til teknologi ikke er mulighetene det gir, men begrensningene knyttet til sikkerhet, personvern og kvalitetssikring. Det stilles store krav til sikkerhet og personvern, noe det også må, men dessverre gir dette av og til begrensninger av effektiv bruk av teknologi for ulike sykdommer, noe som kan oppleves uheldig.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært ekstremt nysgjerrig, og sjelden tatt noe for gitt, men jeg ikke vært veldig målrettet. Etter videregående stod valget mellom lærerutdanning og sykepleierutdanning – heldigvis ble det sykepleie i Bodø. Her fikk jeg fordype meg i faktabasert kunnskap om anatomi og fysiologi, men også i omfattende forskning knyttet til sykepleie som fag og profesjon. Jeg utvekslet ett semester til USA, og kontrastene var store mellom universitetssykehuset i USA og lokalsykehuset i Lofoten der jeg hadde praksis.

Som nyutdannet stortrivdes jeg i den pasientnære sykepleien på hjerteavdelingen på Ullevål. Jeg hadde derimot ikke ro til å «bare» jobbe, og gjennomførte masterutdanningen i folkehelsevitenskap ved Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet, der jeg lærte mer om helse, miljø og hva som påvirker oss. Gjennom min masteroppgave gjennomførte jeg en spørreundersøkelse om erfaringer og holdninger til flått –noe ganske annet enn den pasientnære hverdagen på sykehuset. Nysgjerrigheten min førte også til en klinisk videreutdanning i diabetessykepleie i Bergen da jeg så hvor ofte personer med hjertesykdom samtidig hadde diabetes type 2.

Våren 2011 gikk jeg fra klinikk til høgskole for å forske, da jeg fikk tilbud om en stipendiatstilling som skulle undersøke teknologi-støtte for type 2 diabetes. Diabetes og teknologi både sammen og hver for seg favner min forskning.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min stilling ved Høgskolen i Oslo og Akershus innebærer mye studentrettet aktivitet i tillegg til forskning, noe som gjør min hverdag variert. Jeg veileder sykepleierstudenter i praktiske ferdigheter og hjerte-lungeredning, i sykehuspraksis og når de skriver sin avsluttende bacheloroppgave. Jeg veileder også masterstudenter i klinisk sykepleie.

Forskerhverdagen min innebærer lesing av andres forskning nasjonalt og internasjonalt, søknadsskriving og møter med ulike interne og eksterne samarbeidspartenere. Jeg er også med på møter med mennesker som skal bruke vår forskning, slik at vi har førstehåndskunnskap om behovet og ønskene til de vi utvikler helsetjenesten for. Innsamling av resultater fra våre deltakere eller kilder er i perioder en stor del av forskerhverdagen, hvor det å møte deltakere i prosjektene er viktig. Den mest spennende fasen er når forskningsdataene er klare og vi kan si mer om hva vi finner. Dette skriver vi sammen og vi diskuterer hva det kan bety – både for den enkelte, men også sett i lys av internasjonal forskning. Formidling av dette i internasjonale tidsskrift og deltakelse på internasjonale konferanser er viktig, men også til forskningsdeltakerne, til allmennheten gjennom ulike kanaler, og gjennom diskusjoner med studenter og kollegaer.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Sammen med andre medlemmer i Akademiet ønsker jeg å jobbe med hvordan forskningsresultater best bør kommuniseres ut til samfunnet. Alle bør få tilgang til forskningen som produseres i Norge, som de selv har finansiert som skattebetalere. Dersom man ikke publiserer i åpne vitenskapelige kilder (OpenAccess), må man også, og helst alltid i tillegg, kommunisere sin forskning gjennom populærvitenskapelige medier. Dette for at den enkelte skal kunne se forskningens betydning for deres hverdag.

Forskningspolitisk vil jeg bidra i diskusjonen knyttet til hvordan man som yngre forsker kan ha et karriereløp som samtidig tillater et familieliv. Jeg har selv kjent på hvor krevende dette kan være med to små barn som medfører våkne netter med påfølgende dager der man skal produsere forskning av internasjonal kvalitet.

Jeg ønsker også å synliggjøre mulighetene for en forskerkarriere i yrker der dette ikke er hovedregelen, for eksempel mitt eget fag – sykepleie. Det er i stor og økende grad forskning av høy kvalitet blant sykepleiere, noe mange sykepleiere selv ikke ser på som en mulighet. Nærheten til pasientene og deres behov for helsetjeneste gir sykepleierne et unikt innblikk i behovet for ny forskning, spesielt når vi vet hvor presset helsetjenesten vil bli fremover.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er lingvist og arbeider med syntaks, eller grammatikk, det vil si strukturelle aspekter ved språk. Nærmere bestemt forsker jeg på hvordan vi mennesker tilegner oss grammatikk. I doktoravhandlingen min undersøkte jeg andrespråkstilegnelse, eller ikke-primær språktilegnelse. Det dreier seg om hvordan vi lærer oss språk nummer to, tre, fire og så videre. Det er interessante og viktige forskjeller i måten vi tilegner oss språk på som barn (primær språktilegnelse), og hvordan vi lærer språk som voksne. En viktig faktor her er biologisk modning.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

En viktig oppgave i lingvistikken er å finne ut hvilke byggeklosser menneskets språk er bygd opp av. Enkelt forklart kan vi si at man forsøker å finne språkets periodiske system. Min forskning dreier seg om å finne ut hvordan vi mennesker er i stand til å lære oss de kompliserte reglene som finnes i språk. Det faktum at barn ved fire års alder har klart å tilegne seg all den grunnleggende grammatikken i det eller de språkene de omgir seg med, synes jeg er svært fascinerende.

Språklæring hos barn foregår automatisk. Det er fordi vi mennesker, til forskjell fra alle andre dyr, har en medfødt evne til å lære språk. Denne medfødte grammatikken gjør at vi mennesker er predisponert til å lære språk. Hos voksne foregår ikke språklæringen automatisk, og et viktig spørsmål innen mitt fagfelt er i hvor stor grad voksne innlærere har tilgang til den medfødte grammatikken. I grammatikken til andrespråksinnlærere vil vi alltid finne spor av førstespråkets grammatikk. Mye andrespråksforskning hander om å finne ut av samspillet mellom de ulike grammatikkene språkinnlærere har i hjernen: I hvor stor grad tas førstespråkets grammatikk i bruk når et andrespråk læres? Virker språk man har lært som barn, og språk man har lært som voksen, ulikt inn på innlæringen av nye språk?

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Det var først da jeg begynte å studere nordisk, at lingvistikk åpenbarte seg som et selvstendig fagfelt – og jeg syntes det var vanvittig interessant! Selv om jeg likte grammatikk, eller de såkalte språkfagene, på skolen, hadde jeg en oppfatning av grammatikk som nærmest en statisk størrelse; det var regler som måtte læres, og selvfølgelig måtte vi lære språkhistorie. Å finne ut at grammatikken er fundert i menneskets hjerne (og ikke i bøker), og at studiet av grammatikk er en måte å studere mennesket og menneskets hjerne på, var helt nytt for meg.

Når jeg snakker om grammatikk med skoleelever, er jeg derfor bevisst på å understreke at grammatikken vi finner i bøker, forsøker å beskrive grammatikken som hver enkelt av oss har inne i hjernen vår. Alle som har norsk som morsmål, er eksperter i norsk grammatikk. Selv om vi ikke nødvendigvis kan sette ord på de grammatiske reglene vi har i hjernen, bruker vi dem hver gang vi ytrer eller tolker en setning.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Å forske på språklæring, er å forske på mennesker. Målet med forskningen er finne ut av hvordan menneskets mentale representasjoner av grammatikk ser ut, og hvordan disse representasjonene ender opp i hjernen vår. Det betyr at jeg må ut i felten for å samle data, eksempelvis i barnehager og på skoler. Ofte er vi ute etter personer med en bestemt språkkombinasjon, for eksempel personer som har russisk som morsmål og har lært norsk i voksen alder.

Ofte undersøker vi konstruksjoner som ikke nødvendigvis forekommer så ofte i naturlig tale. Vi er derfor nødt til å designe eksperimenter. Eksperimentene har gjerne til hensikt å lokke fram produksjon av bestemte grammatisk trekk, eller lokke fram evalueringer av bestemte grammatiske konstruksjoner. Design av metode er en svært viktig del av forskningsarbeidet mitt.

Jeg samarbeider mye med andre forskere, og under datainnsamlingen har jeg ofte med med meg studenter. Det er en fin anledning til å gi studentene en konkret erfaring med hvordan språkforskning foregår. I arbeidet med analyse og tolkning av data bruker jeg statistiske verktøy, men dataene må også inspiseres på individnivå. Forskningsresultatene presenterers på konferanser og i vitenskapelige tidsskrifter. Det er viktig å formidle forskningsresultater også utenfor faglige fora. Jeg bruker derfor en del tid på populærvitenskapelig forskningsformidling.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Akademiet for yngre forskere er en fin arena for å arbeide med forskningspolitikk. Det er flere saker som spesielt angår yngre forskerer som engasjerer meg. Yngre forskerer er ofte midlertidige. De befinner seg i den fasen av livet der man gjerne etablerer familie, samtidig skal de legge grunnlaget for en forskerkarriere. Ingen enkel kombinasjon. Følgende punkter er derfor viktige: 1) Karrierepolitikk: Yngre forskere må utrustes med den kompetansen og erfaringen som trengs for å kunne skaffe seg fast jobb. Dette inkluderer forskningsledelse -og administrasjon. 2) Vi må ha ordninger som gjør det mulig å kombinere forskerkarriere med familieliv, også for kvinner, og også der man har to karrierer å ta hensyn til.

Forskning må bidra med å løse samfunnsproblemer. Samtidig bør ikke alle midler bevilges gjennom tematiske programmer som legger føringer for problemstillingene det forskes på. Samfunnet trenger også nysgjerrigetsdrevet forskning som er definert av forskerne selv.

Det er viktig at vi forskere er bevisste vikitgheten av å formidle forskningen vår til allmenheten, og på den måten bidra til at viktige valg og avgjørelser – både på inidivdnivå og samfunnsnivå – tas på grunnlag av vitenskapelig basert kunnskap. Jeg ønsker å arbeide for å skape møteplasser mellom forskermiljøer og ulike samfunnsaktører.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Mitt arbeid dreier seg i brede trekk om hvordan natur og samfunn samvirker i en tid der trykket fra menneskelig påvirkning som klima, ressursutnyttelse og forbruk blir sterkere. Jeg er evolusjonsbiolog, men jobber på tvers av disipliner og mest med økonomer, statsvitere og sosiologer, i tillegg til økologer og andre evolusjonsbiologer.

Jeg jobber ofte så tverrfaglig fordi så å si alle økosystem er berørt av mennesker og og de påvirker hverandre gjensidig: til vanlig fokuserer jeg på marine økosystem, det vil si hvordan fisk tilpasser seg fiske og klima-endringer: for å forstå og forutse hvor tilpasningsdyktig fisken er lager jeg matematiske modeler: ved å bruke disse kan vi lettere forstå de biologiske og samfunnsmessige prosessene vi observerer rundt oss i natur og samfunn. For eksempel hvordan tilpasser fisk seg til klima-endringer, er det mange som flytter seg til bedre miljø, og hvordan blir økosystemet mer eller mindre robust når nye arter kommer til?

Jeg har i mitt arbeid fokusert på marine økosystem I Arktis og prøver å forutse identifisere muligheter, og begrensninger, for hvordan økosystem kan tilpasse seg fiske, klima og andre faktorer, som for eksempel olje-utslipp og fishing.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Jeg syns noe av det mest spennende å forske på er hvordan økosystem kan tilpasse seg menneskelig pårvirkning og hvordan vi bedre kan bevare biologisk mangfold: hva er det som gjør at naturen utvikler seg slik den gjør? Hvorfor er noen arter mer tilpasningsdyktig til klima enn andre? Hvordan samvirker økologi og evolusjon, arv og miljø? Hvorfor modner fisken tidligere og tidligere når man fisker mye?

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg visste jeg ville bli biolog siden 8.klasse på ungdomsskolen fordi jeg ble så fascinert av hvordan dyr tilpasset seg naturen og menneskelig påvirkning. Jeg husker spesiellt at da jeg vokste opp var det mye fokus på regnskogen, og jeg syns det var spennende å lære mer om hvordan naturen virket, og hva vi som mennesker kunne gjøre bedre – hva som er mulig å gjøre bedre. Jeg tror jeg ble intressert i biologi på grunn av miljø-engasjement, og mens jeg lærte mer biologi ble jeg bare mer fascinert av evolusjonsbiologi.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

En helt vanlig dag for meg på jobben er foran min mac, med ark og blyant ved siden av for notater og løse ideer. Nesten hver dag snakker jeg med gode og nære kollegaer på skype i USA der de fleste jobber. Jeg jobber mye med økonomer, statsvitere og sosiologer: hvorfor gjør jeg det? Fordi så å si alle økosystem er berørt av mennesker, og mennesker og natur er sammensveiset og påvirker hverandre gjensidig. For å forske på dette må man jobbe tverrfaglig og det krever at man leser hverandre fagfelt og diskuterer resultater og utfordringer ofte. Men det gjør det også veldig gøy og man lærer alltid mye nytt fra andre forskningsfelt som for eksempel metoder og matematiske verktøy.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg har lyst å jobbe med forskningspolitikk med fokus på yngre forskere og tverrfaglighet: ikke alle må være tverrfaglig, det er de vitenskapelige spørsmålene som bør gå foran og være viktigst, og så bygger man teamet etter hva man skal svare på. For eksempel, hvor sårbar er de marine økosystemene I Arktis? Og hvordan bør vi forvalte dem?

Jeg vil også gjerne jobbe med innovasjon, og hvordan akademia kan få til bedre samarbeid med samfunnsaktører uten at det skal gå på bekostning av vitenskapen.

En tredje ting er formidling: det er tidkrevende og skummelt, og forskere får ikke mye uttelling for å formidle: men på et vis syns jeg at forskere har en forpliktelse til å formidle. I forhold til mitt eget arbeid syns jeg det er viktig at kunnskap må ut på en måte som gjør at folk forstår hva vi prater om, og hvorfor miljø og klima vil kreve at vi, i samfunnet, står bedre sammen for å møte utfordringene som står foran oss.