Status: Alumni

Hva forsker du på?

Eg har bakgrunn som kreftforskar, og har arbeidd med å kartlegge kontrollsystem for celledeling. Etter at eg vart ferdig med doktorgraden i 2015 har eg jobba som rådgivar i Kreftforeningen og som forskingsjournalist i nettavisa Framtida.no.

No handlar prosjektet mitt om å gjere ny forsking tilgjengeleg for folk flest. Det gjer eg både gjennom å skrive populærvitskaplege bøker om biomedisin og ved å utvikle undervisningsopplegg for studentar innan naturvitskap.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Studentar som trener på å skrive for eit allment publikum blir også flinkare til å lære faget, og dei stiller betre og meir kritiske spørsmål til eigen forsking. Det er likevel ikkje sjølvsagt at forelesarar vil bruke tid på kreativ skriving og skriving som refleksjon i undervisning av fag som fysikk og biologi.

Sjølv om skrivetrening gir arbeidslivsrelevant kompetanse og modning, vert det ofte nedprioritert fordi den ikkje alltid er direkte knytta til pensum studentane skal lære. Eg arbeider for å integrere skriving som eit sentralt element i dei enkelte faga, slik at studentane kan bruke skrivetreninga til å oppnå fagleg modning.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Då eg budde i Los Angeles som ein del av doktorgradsutdanninga mi møtte eg fleire forskarar som hadde valgt ei karriere som science writers. Eg vart begeistra og imponert over kva dei fekk til med engasjerande historiefortelling, og endå meir interessert då eg oppdaga at fleire av dei også hadde solid fagleg bakgrunn frå smale forskingsfelt.

Eg sette også stor pris på fråværet av jantelov i California, og inspirert av den amerikanske draumen bestemte eg meg for eit karrierebytte: eg ville bli forskingsformidlar.

I dei tre åra etter disputas har eg øvd mykje og samla variert erfaring som forskingsformidlar. Det har mellom anna resultert i to populærvitskaplege bøker. Samtidig har eg tatt fleire steg tilbake mot akademia, og no er eg førstelektor ved Universitetet i Oslo, der eg arbeider med å undervise naturvitarar i forskingsformidling. Eg er også tilknytta Akademisk skrivesenter, der eg er skrivementor for studentar frå heile universitetet.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Kvardagane mine handlar naturleg nok mykje om skriving. Det likar eg godt. Eg skriv populærvitskaplege bøker om biomedisinsk forsking for eit allment publikum, og snakkar om skriving saman med studentar og forskarar som ønsker å lære å fortelle gode historier om forskinga si.

Eg les også ei heil rekke bøker og forskingsartiklar, innan det meste frå medisin til pedagogikk. Eg tek også i bruk erfaringa mi som journalist, og intervjuar fagpersonar og ikkje-forskarar om kva forsking betyr for dei i arbeidslivet og i kvardagane deira. Hausten 2018 gav eg ut boka SPRUT, som handlar om den spektakulære forskinga på kroppsvæskene våre. No arbeider eg med eit par nye prosjekt, mellom anna ei bok om moderne kreftbehandling.

Eg deltek også i tverrfaglege nettverk for forskarar som arbeider med skriveundervisning og formidling, og utviklar nye modellar og undervisningsopplegg i samarbeid med ulike institutt og fagområder.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

I AYF vil eg jobbe for mangfoldig og nyskapande forskingsformidling. Samfunnet treng at vi som har fagkompetanse deltek på mange ulike arenaer, både i TV, radio, aviser og på nett. Eg drøymer om fleire, unge forskingsformidlarar på YouTube, personar som kan vere førebilete for barn og unge, og gi neste generasjon trua på at forsking er både spennande og ein viktig del av kvardagen.

Blant dei politiske sakene er mental helse særleg viktig for meg. Høgt arbeidspress og usikker karriereplanlegging gjer at mange stipendiatar og unge forskarar får store mentale påkjenningar. Eg vil arbeide for å kartlegge mental helse hos unge forskarar i Noreg, og for å legge press på myndigheiter og insistusjonar for å ta betre vare på forskarane sine. Eg vil også arbeide for at lektorstigen skal vere ein attraktiv karriereveg for forskarar som ønsker å kombinere forsking og undervisning.

Hva forsker du på?

Jeg er interessert i uttrykk for global rettferdighet – og særlig i strafferettslig og humanitær forstand, og i skjæringspunkter mellom krig og kriminalitet. Jeg har blant annet gjort feltarbeid i Nederland og Uganda, og på den amerikanske militærbasen på Guantánamo Bay hvor jeg som en av ytterst få forskere fikk tilgang til å observere militærrettssaker mot de antatte planleggerne av 11. september. Doktoravhandlingen min er en studie av dynamikken i det internasjonale strafferettsfeltet, med fokus på menneskerettighetsorganisasjoners rolle tilknyttet Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC). Gjennom å se på det «globale sivilsamfunnets» rolle, gir jeg en forståelse av hvilke verdier og maktforhold som ligger til grunn for den globale strafferettsordenen. Aktivistene på det internasjonale strafferettsfeltet tilhører for eksempel en klasse av vestlige profesjonelle, og det er vanskelig for ikke-europeiske nasjonaliteter å jobbe i de mest innflytelsesrike stillingene. Jeg problematiserer den internasjonale strafferettens dominerende forestillinger om rettferdighet og viser hvordan denne kan gå imot lokale rettferdighetsforståelser i etterkant av krig og grove menneskerettighetsbrudd. I tillegg er jeg involvert i flere andre forskningsprosjekter med fokus på menneskerettigheter, det humanitære feltet, teknologi og kjønn. Jeg jobber mye tverrfaglig, og trekker ofte internasjonal rett og internasjonal politikk inn i kriminologien og rettssosiologiens fortolkningsrammer.

Hva er de mest spennende problemstillinger innenfor ditt fagfelt

Her er det mye å velge mellom! Vi lever i en spennende tid med store samfunnsmessige utfordringer, og gjennom kriminologien og rettsosiologien har jeg lært å forholde meg faglig til mange av disse dilemmaene. Noen av disse spørsmålene handler om nasjonalstatens rolle og om hvordan vi organiserer samfunnet vårt – nå for tiden synes jeg det er spesielt interessant hvordan straff globaliseres og «løsrives» fra staten og gis mening som et internasjonalt og ikke bare et nasjonalstatlig fenomen. På det internasjonale området er det også mye bevegelser om dagen, og menneskerettigheter og global styring gjennom internasjonale organisasjoner opplever motgang, til fordel for styrking av nasjonalstaten og regionale løsninger. ICC har i de senere år også hatt en legitimitetskrise, mye grunnet for store forskjeller mellom de som «produseres» global rettferdighet, og de som skal «motta» den. Flere afrikanske land har blant annet truet med å forlate domstolen, fordi den oppleves som vestlig og imperialistisk. Dette er spørsmål som ikke bare handler om hva global rettferdighet og global styring skal være, men også om hvem som har mulighet til å bestemme innholdet i «det globale».

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg er interessert i forståelser av rettferdighet, og hvordan samfunn går frem for å oppnå dette – også når noen har gjort noe vi mener er galt, eller til og med forferdelig. Hva er det vi straffer, hvordan gjør vi det, og hvorfor? Det som gjorde at jeg var tiltrukket til kriminologi og rettssosiologi var at det tillot meg å følge mine egne interesser – å følge samfunnets utvikling på områder som gjelder kriminalitet og kontroll både nasjonalt og internasjonalt. Interessen min for krigsoppgjør og det jeg i dag kaller internasjonal strafferettssosiologi oppsto under studietiden. Etter noen år med kriminologi, studerte jeg også litt antropologi. Der ble jeg fasinert av noen artikler som handlet om eksport av kunnskap fra det global nord til sør, og jeg begynte å tenke på hvordan også retten, strafferetten og strafferettslige verdier er eksportvarer på det internasjonale markedet.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Kort fortalt leser, tenker, snakker og skriver jeg – ofte mens jeg er på farten, og av og til alt på én gang. Fordi jeg jobber kvalitativt, og «feltene» mine ofte befinner seg andre steder enn i Norge, reiser jeg en del. For eksempel så må jeg tilbringe tid med og snakke med de ulike aktørene som er en del av feltet – intervjue og observere dem i deres arbeid. Jeg må også holde kontakt med andre internasjonale forskere for å bidra til forskningsfellesskapet, så da reiser jeg også på konferanser og nettverksmøter i utlandet. Men uansett hvor jeg er, er det viktig at jeg får tid til å skrive opp resultater, og å lese annen forskning og teori. Som kunnskapsprodusent, blir jeg bedømt på vitenskapelige publikasjoner. Dette vil si at jeg må få «ut» forskningsresultatene mine slik at de blir en del av den kollektive kunnskapsproduksjonen i samfunnet. Dette er tidkrevende arbeid. Og i tillegg er det viktig at forskningen kommuniseres til storsamfunnet for øvrig, så da skriver jeg også kronikker, blogginnlegg eller stiller opp til intervju på radioen.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Vitenskapen står ovenfor utfordrende tider. Dette gjelder de vitenskapspolitiske betingelsene for yngre forskere så vel som innvendinger mot vitenskapens sannhetsproduksjon. Hva gjelder det første blir jeg mer og mer interessert i å jobbe med spørsmålet om midlertidighet og rekruttering til akademia, ettersom dette er de mest bevegelige størrelsene i sentrum av andre forskningspolitiske agendaer. Dette er krevende for alle – for individet, for institusjonene, og for vitenskapen. Dette er også et høyaktuelt tema, særlig etter at Underdalsutvalget leverte sin rapport. Ettersom jeg hovedsakelig jobber internasjonalt, er også internasjonalt samarbeid noe jeg har lyst til å jobbe med i AYF – både når det kommer til å styrke forholdet til søsterakademier, og en realistisk og global demokratisering av kunnskap. Sistnevnte er også høyaktuelt i forbindelse med «Plan S».

Hva forsker du på?

Jeg er cellebiolog og kreftforsker på Radiumhospitalet. Jeg bruker bananfluer for å finne ny behandling for en spesiell type blodkreft. Disse pasientene har særdeles dårlige utsikter til å bli friske. Det finnes ikke noe annet behandlingstilbud enn cellegift og eventuell stamcelletransplantasjon, med alle bivirkninger disse behandlingene medfører. Dessverre får de fleste tilbakefall og overlevelsesraten er lav. En grunn til at det ikke finnes andre behandlingsalternativer, er at vi ikke fullt kjenner til det genetiske nettverket som støtter opp under utviklingen av blodkreft. Her kommer jeg og bananfluene inn. Fordi disse små fluene formerer seg raskt, kan de brukes til hurtig genetisk screening for å finne de genene som støtter opp under utviklingen av blodkreft. Videre i prosjektet slår jeg ut de samme genene i blodkreftceller fra pasienter for å sjekke at denne kunnskapen kan brukes til å drepe kreftcellene. Målet er å komme til klinisk utprøving og kunne tilby ny behandling til denne gruppen blodkreftpasienter.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Innen kreftforskning er det mange spennende nyvinninger, og folk lever stadig lengre med kreft. Likevel er det noen former for kreft hvor man dessverre ennå ikke har gode behandlingsalternativer. I tillegg er det et tydeligere ønske fra pasienter om å fokusere på livskvalitet og ikke bare overlevelse. En retning for å møte disse utfordringene er persontilpasset medisin hvor man skreddersyr behandlingen for den enkelte pasient. Min forskning ligger innen dette feltet.

Når det gjelder bananfluer som modellorganisme, så blir disse stadig brukt i nye sammenhenger. Mye av vår forståelse av hvordan biologi fungerer, både i normal utvikling og når sykdom oppstår, kommer fra forskning som bruker modellorganismer. Det er spesielt spennende med bruk av bananfluer til å kombinere testing av ulike genetiske sammensetninger og ulike legemidler. I tillegg brukes bananfluer nå til å forstå mer av svært sjeldne arvelige sykdommer.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært interessert i forskning, men det er ulike utenlandsopphold som har formet veien til mitt forskningsfelt. Det var litt tilfeldig at jeg begynte på studiet «Molekylærbiologi og biokjemi», det er jo så mange spennende ting man kan studere! De første årene på universitetet gikk jeg på alle slags foredrag for å høre hva forskere i ulike fag holdt på med. Men da jeg dro til Sveits på Erasmus-utveksling for å studere ved ETH i Zürich, ble forskerinteressen for cellebiologi virkelig vekket. Der møtte jeg et utrolig engasjerende og kvalitetsorientert forskningsmiljø som ga mersmak. I løpet av doktorgraden hjemme i Norge var det et opphold i Minneapolis i USA som gjorde at jeg ville fortsette med bananfluer. Som postdoktor i Montreal i Canada ble jeg kjent med bananfluenes «blodceller», såkalte hemocytter, og hvilke muligheter det ligger i å forstå blodkreft gjennom disse.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

En god del av tiden min bruker jeg sammen med bananfluene. Jeg tar meg av og gir mat til mange ulike fluelinjer. Nye forsøk starter med en eller flere krysninger for å få avkom med ønsket genetisk sammensetning. Til disse krysningen trenger jeg å samle nok ubefruktede hunner og noen hanner. Larvene som kommer ut av krysningen studerer jeg i mikroskop, ofte for å se om de har fått flere eller færre blodceller. Jeg dissekerer også ut det bloddannende organet for å isolere arvestoff eller studere det i mer detalj med mikroskopi. I tillegg til denne jobben på laboratoriet bruker jeg en del tid på å analysere data på pc, veilede studenter, undervise og holde kontakt med samarbeidspartnere og  brukerrepresentanter.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Gjennom forskningen på blodkreft har jeg hatt behov for innspill fra de det faktisk angår, nemlig pasienter og deres leger. Derfor har jeg blitt spesielt interessert i brukermedvirkning i forskningen. Dette er en oppgave som etterspørres fra politisk hold, som kreves for å motta forskningsfinansiering fra flere kilder, og som kan være til stor nytte for forskerne, men mange er usikre på hvordan det bør organiseres og gjennomføres. Jeg har selv samlet noe erfaring med brukermedvirkning og organiserer ulike brukerpanel. Jeg ønsker å være en ressurs for AYF ved å sette fokus på nytteverdi og problemstillinger rundt brukermedvirkning og spesielt hvordan dette påvirker unge forskere.

Jeg ønsker også å jobbe med karrieremuligheter for unge forskere. Det er mye frustrasjon over kortvarige stillinger og manglende karriereutsikter etter doktorgrad. Det har begynt å skje spennende ting rundt dette politisk, men det er fortsatt mye for AYF å følge opp for å gjøre forskeryrket til en attraktiv karrierevei. Til slutt er jeg opptatt av forskningsformidling i ulike former, men spesielt at elevene på skolen tidlig får lære seg forskningsmetode gjennom å finne svar på spørsmål de er opptatt av.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg har faglig bakgrunn fra tverrfaglig middelalderforskning, med arkeologi, kunsthistorie, historie, litteratur og filologi i fagkretsen. I doktorgradsavhandlingen min (Universitetet i Oslo, 2010) studerte jeg bokhistorie og manuskriptkultur i Frankrike, Norge og Island i perioden 1200-1500. Hovedroblemstillingen var hvordan bokproduksjon og bokresepsjon endret seg i takt med sosiokulturelle og politiske kontekstendringer. Jeg har etter det forsket og publisert innen emner som intellektuell kultur, pedagogikk og kognisjon i norrøn middelalder, med utgangspunkt i teoretiske perspektiver som materiell filologi, oversettelsesteori, polysystemteori og kognitiv teori.

I mitt nåværende forskningsprosjekt «The Self in Social Spaces» (2016-2020, Frihumsam, Unge forskertalenter) arbeider jeg videre med kognisjon og kognitive prosesser i middealderen, ved å se på hvordan konseptet «selvet» representeres i forskjellige middelalderkilder. Jeg studerer beskrivelser av selvrefleksjon, selvbevissthet og selvutvikling i norrøn litteratur og samarbeider med historikere og runologer som studerer hvordan «selvet» uttrykte seg gjennom materiell kultur, i lovmateriallet og i epigrafiske tekster. Sammen med forskere innenfor kognsjon og kommunikasjon, utvikler vi modeller av selvet som locus for samfunnsendringer og transformasjoner, som kan bidra til forståelsen av hvordan mennesker tilpasser seg samfunns-, klima- og teknologiske endringer i dag.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Jeg vil trekke frem to temaer som jeg har vært opptatt av i alle forskningsprosjektene mine, og som jeg tror har stor allmenn interesse. Det første temaet er oversettelse av kultur. Når et nytt kulturuttrykk skapes, f. eks. en roman, et bilde, skulptur, eller bygning, er det oftest en kombinasjon av gamle impulser, dvs ting man har sett eller opplevd allerede, og nye impulser, tanker, sammensetninger. Alle kulturuttrykk kan ses på som nye ‘oversettelser’ av noe som fantes fra før. Ifølge oversettesessteori, er oversettelser produkter av sin sosiokulturelle kontekts, som fyller en kulturell mangel. Oversettelser blir dermed en prisme som kan bidra til en ny forståelse av både de mest ‘nasjonale’ kulturuttryk fra norsk middelalder som f.eks. stavkirker og Snorres kongesagaer, til norsk kultur, litteratur, kunst, og forskning, i dag.
Det andre temaet jeg er opptatt av er samfunnsnytten av historiske studier i dag. Humaniora og historiske studier kan hjelpe oss til bedre forståelse av mange samtidsutfordringer. Det vi forsker på i dag en direkte response på aktuelle problemstillinger i dagens samfunn. Gjennom å studere hvordan mennesker fra forskjellige kulturer, religioner og samfunn har tilpasset seg teknologiske, samfunnsstrukturelle, eller klimaendringer gjennom tidene, kan vi øke bevisstheten og lage langsiktige strategier for håndering av lignende endringer i dag.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg er opprinnelig fra Bulgaria og reiste som 18-åring til Roma for å studere kunsthistorie. Det var kjærlighet fra første blikk! Etter et par år med on-site studier av kunst og arkitektur fra rommertiden til i dag, førte veien videre til University of York, hvor jeg hadde mitt første møte med teoretisk tilnærming til kunst og kultur gjennom tverrfaglige studier av semantikk og relasjonen mellom tekst og bilder. I 2000 flyttet jeg til Universitetet i Oslo og fortsatt studiene med arkeologi: det mest naturlig da var å fokusere på vikingtid og middelalder. Jeg skrev hovedoppgave på Center for Viking and Medieval Studies ved Universitetet i Oslo og først da oppdaget jeg gleden, roen og den store følelse av tilfredstillelse av å skrive og forske. Siden da har jeg vært heldig å kunne fortsette å forske og arbeide med brede kulturhistoriske problemstillinger, alltid med utgangspunkt i middelalderens kilder, men med varierende tilnærminger, som inkluderer både historiske, litterære eller filologiske perspektiver.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Samtidig som jeg leder forskningsprosjektet «The Self in Social Spaces», er jeg også forskningsdirektør ved NIKU. Kombinasjonen og balansen mellom disse to rollene er det viktigste i hverdagen min. Dette kan være både utfordrende og givende.
Som forskningsdirektør jobber jeg med alt fra å organisere skrivekurs og veilede skriveprosjekter til å utarbeide overordnet strategi for instituttet i samarbeid med ledergruppen. Bakgrunn som forsker, erfaring med å søke eksterne midler (NFR og EU) og kjennskap til vanlige utfordringer en humaniora forsker kan ha i arbeidet sitt, hjelper meg i alle aspekter av mitt arbeid om forskningsdirektør.

Som forsker er skriving den viktigste metoden for meg: jeg tenker og utvikler ideer gjennom å skrive. Jeg skriver nesten uansett hva jeg gjør: jeg har notater av ting jeg har lest, ideer jeg har fått, samtaler jeg har. Dette gir meg kontinuitet i arbeidet som er veldig viktig for gjennomføring og avslutning av prosjekter. Når nødvendig, reiser jeg på feltarbeid på diverse bibliotekker for å studere relevante middelaldermanuskripter, selv om mer og mer finnes digitalisert. Ellers, reiser jeg på konferanser og er mer og mer glad i å ha skrive- og redaksjonsprosjekter i felleskap med andre.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Siden 2015 har jeg bidratt til spalten Kringla Hemsins, som kommer i mandagens Klassekampen. Dette vil jeg fortsette å gjøre som medlem av Akademiet også. Artikklene fra Klassekampen, publiseres senere på NIKUs kulturminneblogg og på forskning.no. Jeg vil være interessert i å jobbe for å skape nye arenaer for formidling av både individuelle prosjekter og tverrfagig forskning.

Jeg er også veldig opptatt av forskningspolitikk og jobber til daglig med det i min rolle som forskningsdirektør på NIKU. Noen av de viktigste sakene for meg er: verdien og samfunnsnytten av humaniora og historiske fag; bedre synergi mellom grunn- og anvendt forskning og bedre rammevilkår for samarbeid mellom UoH- og instituttsektoren når det gjelder forskning. Jeg er opptatt av karriereveier og muligheter for yngre forskere, særlig i instituttsektoren, og rammevilkår for kvinner i akademia. Jeg er sterkt opptatt av debatten om internasjonalisering av norsk forskning og av forskningsetikk. For meg handler begge temaene om identitet, integritet, mellommenneskelig relasjoner og kommunikasjon. Som forskere, lever vi av ideene våre, som ofte er sterkt knyttet til vår identitet og personlig og faglig bakgrunn. Jeg ønsker å jobbe for åpenhet, generøsitet og gjensidig respekt i akademia.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på fysisk aktivitet og helse blant barn og unge, og blant grupper med psykiske lidelser og diabetes type 2. Jeg har forsket mest på fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser. Særlig har jeg sett på hvorfor mange med spiseforstyrrelser trener veldig mye, hvordan de kan klare å snu tvangspreget trening til å bli lystbetont, og hvordan tilpasset fysisk aktivitet kan brukes som del av behandling. Før så var det lett for behandlere å tenke at den overdrevne og tvangspregede treningen ikke var så viktig å ta tak i, og at de bare trente for å endre på kropp og utseende. Gjennom vår forskning har vi sett at kropp og utseende er en like viktig treningsmotivator for kvinner uavhengig av om de har en spiseforstyrrelse eller ikke. Det som var forskjellig var at personer med spiseforstyrrelser i større grad bruker trening for å dempe vonde og vanskelige følelser. Vi har også sett at de som trener for mye er sykere, de bruker lenger tid på å bli friske, og de har større risiko for tilbakefall. Blant barn og unge er jeg opptatt av hvordan fysisk aktivitet kan være viktig for psykososial helse, og hvordan vi kan fremme helse gjennom skolebaserte intervensjoner.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

De mest spennende problemstillingene omhandler hvordan fysisk aktivitet kan virke helsefremmende og sykdomsforebyggende, og hvordan fysisk aktivitet kan brukes som del av rehabilitering og behandling. Vi vet etter hvert en del om gevinstene av fysisk aktivitet, og vi vet at fysisk inaktivitet og dårlig fysisk form regnes som noe av de største helseutfordringene i det 21.århundre. Vi må gjøre flere studier på ulike typer aktiviteter med ulik dosering for å kunne skreddersy til hver enkelt person. I tillegg vet vi for lite om trening, gener og epigenitikk, og dette er problemstillinger som forskes på i en forskningsgruppe jeg leder ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Når det gjelder fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser så er det viktig å forske på hvordan tilpasset fysisk aktivitet kan brukes som en integrert del av behandling, gjerne koblet sammen med gruppe- eller invidivualterapi. Det er også en utfordring i helsevesenet generelt at vi får fysisk inaktive til å endre aktivitetsnivå under behandling, men så faller de tilbake til gamle mønstre etter behandling. Derfor er en av de mest utfordrende problemstillingene hvordan vi kan hjelpe enkeltpersoner til en varig atferdsendring, og til å opprettholde fysisk aktivitet etter behandling.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært nysgjerrig, og jeg visste fra jeg gikk på videregående at jeg ville jobbe med forskning. Jeg spilte håndball, og i starten av studiene var det håndball og skadeproblematikk som jeg var mest opptatt av. Under studiene jobbet jeg som gruppeinstruktør. Jeg så mye forskjellig blant medlemmer på treningssentrene når det gjalt overdreven og tvangspreget trening, og når det gjalt forstyrret spiseatferd. Dette gjorde at jeg ble veldig interessert i tematiken spiseforstyrrelser og trening, men jeg ble ganske frustrert da jeg skjønte hvor lite kunnskap vi hadde om fysisk aktivitet og trening for denne gruppen. Det eksisterte mye myter og antakelser, men lite vitenskapelig basert kunnskap. Jeg fikk førsteamanuensis Monica Klungland Torstveit og professor Jorunn Sundgot-Borgen som veiledere på mellomfagsoppgave og på masteroppgave, og det ga meg stor inspirasjon til å fortsette med forskning på feltet. Det har vært av stor betydning for min videre karriere at jeg tidlig møtte engasjerte, entusiastiske og dyktige forskere som så potensialet i meg. Det er jeg fortsatt takknemlig for, og det håper jeg å viderebringe til nye, unge forskerspirer.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskerhverdag er veldig variert. Jeg tester fysisk form både på lab og i felt, bruker aktivitetsmålere og spørreskjema, og gjør intervjuer. Jeg jobber alltid i grupper, og flere av prosjektene jeg er involvert i har med forskere fra flere høgskoler, universitet og sykehus i Norge. Det gjør at prosjektene blir mindre sårbare, og det er enklere å få gjennomført studiene. Jeg er også ansvarlig for 3.årsstudenter på bachelor i idrettsvitenskap med fordypning fysisk aktivitet og helse ved HSN studiested Bø. Undervisning, veiledning og formidling av forskning til dem, og til masterstudenter ved HSN, er en viktig arbeidsoppgave. Vi forsøker alltid å involvere studenter i forskningsprosjektene våre. Det er fordi det er veldig lærerikt for studenter å komme inn i store forskningsprosjekter og se hvor mye som skal til for å få et forskningsprosjekt til å komme i mål. De får også innblikk i og erfaring med at ting ikke alltid går på skinner, og sånn sett får de et realistisk bilde av hva som kreves av en forsker.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

For meg er det viktig å jobbe med formidling av fag og forskning slik at vi får høynet statusen på idrettsvitenskap som en egen vitenskap og et eget fagfelt. Vi må få slutt på bruken av selverklærte og medieerklærte eksperter! Jeg brenner også for å hjelpe forskere til å bli tryggere til å formidle sin forskning på en populærvitenskapelig måte, og ønsker at det skal utvikles kurs for dette som inngår i doktorgradsutdanningene.

Som ansatt ved en høgskole, så er det viktig for meg å være en stemme for forskere ved høgskolene inn i Akademiet og inn i norsk forskningspolitikk. Det stilles samme krav til forskere og forskningsprosjekter uavhengig av hvilken institusjon man tilhører, men det er ikke alltid rammene rundt er like. Dette er det viktig å synliggjøre. I tillegg er ansatte ved de fleste høgskolene i Norge direkte berørt av de store fusjonsprosessene som foregår i akademia, og det er viktig å jobbe for at disse fusjonene styrker våre muligheter og betingelser til å drive med forskning.

Kort fortalt – hva forsker du på? 

Jeg forsker på internasjonal strafferett og er spesielt interessert i internasjonale straffedomstoler.  

Doktorgradsprosjektet mitt tar for seg hvordan påtalemyndigheten ved internasjonale straffedomstoler velger ut hvem de skal straffeforfølge. Disse domstolene har stramme budsjetter som kun muliggjør straffeforfølgning av et beskjedent mindretall av gjerningspersonene som har deltatt i internasjonale forbrytelser. Det betyr at statsadvokatene ved internasjonale straffedomstoler må være svært selektive i valg av saker, og min avhandling analyserer hvordan aktoratet utøver påtaleskjønn i denne sammenheng.  

Ved siden av doktorgradsprosjektet mitt holder jeg også på å gi ut en bok om fremmedkrigere sammen med to gode kollegaer fra senteret. Boken ser på hvordan de skandinaviske landende har introdusert nye lover og rehabilingstiltak for å imøtekomme strømmen av returnerende fremmedkrigere fra Skandinavia, som i løpet av de siste årene har reist til utlandet for å delta i væpnede konflikter.  

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt? 

Internasjonal strafferett er fortsatt et relativit nytt fagfelt og derfor er det mange interessante problemstillinger å ta tak i. Men for meg er kanskje det mest engasjerende spørsmålet – som nok er den røde tråden i forskningen min – hvordan man lager effektive strafferettslige mekanismer for å beskjempe internasjonale forbrytelser som folkemord, terrorisme, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. 

Internajsonale domstoler, som Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC), er en type mekansimse som kan brukes for å straffeforfølge internasjonale forbrytelser.  Utfordringen ligger imidlertid i hvorvidt slike domstoler kan sies å være effektive virkemidler i bekjempelsen av internasjonale forbrytelser. Mye av de kritiske fagdiskusjonene knyttet til internasjonale straffedomstoler går for øyeblikket nettopp på at slike domstoler har vist seg å være ressurskrevende og ineffektive i praksis.  

Derfor synes jeg at det er spennende å forske på forskjellige modeller for internasjonale strafferettsmekanismer og utforske hvordan man kan sette sammen både nasjonale og internasjonale rettsprosesser som evner å straffeforfølge slik kriminalitet på en mer effektiv måte. 

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt? 

Farfar var norsk krigsfange under andre verdenskrig og satt to år i fangenskap, først på Grini og sener i Møllergata 19. Han skulle egentlig ha blitt sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Andre verdenskrig og rettsoppgjøret som kom i etterkant av krigen har derfor vært noe jeg har hatt stor interesse for siden jeg var liten.   

Etter rettsakene i Nürnberg gikk det imidlertid 50 år før man gjenopplivet internasjonale straffedomstoler ved å opprette FNs krigsforbrytertribunal for det tidligere Jugoslavia i 1993. Siden den tid har verdenssamfunnet opprettet hele seks internasjonale straffedomstoler. Internasjonal strafferett som fagfelt ble således revitalisert i løpet av min studietid og da jeg begynte å studere var internasjonale straffedomstoler et av de mest spennende og banebrytende temaene man kunne fordype seg i.  

Jeg vurderte imidlertid ikke å skrive doktorgrad i faget før i 2009, da jeg var praktikant ved Den norske ambassaden i Haag. Som en del av praktikantstillingen fikk jeg mulighet til å følge internasjonale straffesaker på nært hold og nærmest snublet over det som ble doktorgradstemaet mitt da jeg observerte rettsaken mot Charles Taylor ved Spesialdomstolen for Sierra Leone.   

Hvordan ser din forskerhverdag ut? 

En av de tingene jeg setter aller mest pris på som rettsvitenskapelig forsker, er friheten jeg har til å forme egen arbeidsdag. Jeg jobber mye, men det er et privilegium å kunne styre egen hverdag (nesten) helt selv.  

Som jurist bruker jeg mye av tiden min på å analysere rettskilder, som for meg ofte blir rettspraksis og statuttene til internasjonale straffedomstoler. Jeg har også gjort en del feltarbeid for doktorgradsprosjektet mitt, hvor jeg har reist blant annet til Sierra Leone for å intervjue statsadvokater som har jobbet ved internasjonale straffedomstoler. På denne måten har jeg fått innsikt i hvordan de har valgt ut hvem de skal straffeforfølge i praksis.   

Jeg er også veldig glad i å undervise og trives godt på jobb når jeg kan variere mellom å bruke tiden min på skriving, forskningsformidling og undervisning.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere? 

Jeg brenner for forskningspolitikk og har i løpet av stipendiatperioden min vært leder for stipendiatrådet ved Det juridiske fakultetet, sittet to perioder i Universitetsstyret på vegne av de midlertidig vitenskapelige ansatte, og har det siste året ledet stipendiat- og postdoktororganisasjonen ved UiO (UiODoc). Dette har vært svært givende verv, og nå gleder jeg meg til å jobbe videre med forskningspolitiske spørsmål gjennom Akademiet for Yngre Forskere. 

Det er spesielt to saker jeg ønsker å prioritere. Den første av disse er bedre karriereveier for yngre forskere. Jeg har jobbet mye med karriereutfordringer for stipendiater og postdoktorer i mine verv ved UiO, og ønsker nå å jobbe for at politisk ledelse prioriterer denne problemstillingen nasjonalt i den kommende stortingsperioden. Videre ønsker jeg også å jobbe med tiltak som vil oppfordre flere unge forskere til å delta i samfunnsdebatten.  En god og opplysende samfunnsdebatt fordrer at forskere formidler sin kunnskap og her har yngre forskere en viktig rolle.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er ekspert på hvordan vi måler vekst, fattigdom og endringer i levestandard i utviklingsland, spesielt Afrikanske land. Som økonomisk historiker er jeg interessert i utvikling i lange trekk – men grunnet det store kravet etter målbarhet og tallfesting har jeg også forskning knyttet til samtidige utviklingspørsmål, slik som FNs Tusenårsmål og og bærekraftsmålene. Mitt arbeid har sentrert rundt hvorfor stater teller og hva de teller – derfor har jeg studert statistiske byråer i Afrikanske land, fra de ble stiftet i kolonitiden, og hvordan de har fått nye oppgaver gjennom historien. Vi operer ofte en grunnleggende oppfatning at meninger og kvalitative observasjoner er ‘myke’ og objektive mens fall og statistikk er ‘harde’ og objektive. Min forskning viser at disse tallene veldig myke, avhenger i stor grad på antagelser, og er et resultat av politiske og historiske prosseser.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Vitenskap, og særlig innenfor samfunnsfag, vil  alltid ta for seg hvordan en teoretisk kategori, definisjon eller målenhet sammenfaller med den praktisk observerbare virkelighet. Mitt fokus er på fattige land i Afrika, hvor sammenfallet er mangelfult. Kategoriene er ofte unnfanget vestlige, rike land, og disse begrepene og metodene passer ikke like godt alle steder og til alle tider. Samtidig er statens kapasitet til å hente inn tall, og produsere tall som gis internasjonal autoriet meget begrenset sammenlignet med i rike vestlige land. Det er denne spenningen mellom hva vi forventer at tall og statistikk skal representere, og hvordan den praktiske måleprossesene faktisk foregår jeg synes er spennende – og jeg tror at ved å studere dette i Afrikanske land, kan jeg belyse sentrale temaer i også i rike vestlige land. ‘Evidensbasert politikk’ settes ofte fram som idealet for offentlig styring, men i praksis er det ofte slik at man får det motsatt, politikkbasert evidens. Det vil si at aktørene vet hvorfor og hvordan de måles, og er i posisjon til å påvirke tallene.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg tok idehistorie på Universitet i Oslo i 1998, og hadde en ide om at jeg ville studere økonomi. Jeg leste Thomas Kuhns The Structure of Scientific Revolutions og bestemte meg for å studere økonomi i Budapest, fordi jeg trodde at skiftet fra sosialisme til kapitalisme I Ungarn ville være en spennende kontekst. I Ungarn skrev jeg en bachelor thesis under Tamas Szentes, som var en de sentral aktørene som studerte radikal politisk økonomi og underutvikling i tropiske land på 1970-tallet. Szentes var sentral økonomisk rådgiver til Julius Nyerere, president i det uavhengige og sosialistiske Tanzania fra 1960 til 1985. Dette gjorde meg interessert i hvordan økonomiske ideer reiste, og også i historiske skifter. Jeg besluttet derfor å studere økonomisk historie ved London School of Economics. Først en mastergrad, og så vokste det til en doktorgrad. Deretter fulgte jeg det som interesserte meg, og langt inn i doktorgraden gikk det opp for meg at jeg hadde fulgt en sti som hadde ledet meg til en akadamisk karriere.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg jobber mye med tekst – lesing av samtidige dokumenter og historiske kilder. Jeg bruke mye tid på innsamling av data, mye tall, fra koloniarkiver. Noe av dette gjør jeg selv, og mye er gjort av forskningsassistenter i nasjonalarkiver i Frankrike, England, Italia og Portugal. Jeg har sjøl gjort mye arkivarbeid, og er i arkiver verden rundt hvert år. I tillegg er en viktig del av min forskning så-kalt politisk etnografi – det vil si observasjon og intervjuer for å skjønne hvordan beslutningsprossesser foregår. I tillegg er det en del jobbing med tall og databaser.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Ønsker du å utvikle vitenskapsklubber for barn, revolusjonere universitetsundervisningen, MOCs, utvikle humanistenes podcast…? Tilsvarende har du mer lyst til arbeide med forskningspolitikk, hvilke saker er viktig for deg? Likestilling, strukturreform, finanisering av fri forskning, tenuretrack?  Maks 200 ord.

Jeg er spesielt interessert i delta i det offentlig ordskiftet om viktigheten og samfunnsnytten av forskning. Fordi min egen forskning fokuserer på perverse effekter ved tallefestede mål og insentiver tror jeg at kan bidra spesielt i diskusjon om tellekanter. Jeg vil også gjerne ta for meg spørsmål om uavhengig forskning, og særlig hvordan det relaterer til hvordan arkitekturen i forskningsfinanisieringen er strukturert.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Noe av det som går igjen i så å si alle skoletimer, er at det brukes tekster til å formidle det elevene skal lære. Jeg forsker på hvordan disse tekstene blir brukt i skolen. Jeg er spesielt opptatt av hva som skjer når elever kan oppsøke alle tekstene de vil via internett. Hva skjer når elevene selv får bestemme hvilken informasjon de vil bruke i skoleoppgaver? Hva skjer med skolen som fellesarena hvis halve klassen sitter på Facebook i naturfagtimen? Og ikke minst, hvor meningsfylte oppgaver er det egentlig elevene får når de skal lese og skrive i norsk skole i dag, enten det er i matematikktimen på tredje trinn eller engelsktimen i niende? Dette er spørsmål det generelt er stor interesse for, men som få har undersøkt empirisk. Mye av min forskning handler derfor om å kartlegge systematisk hva elever leser og skriver – og hvordan.

God tekstkompetanse er et avgjørende premiss for kunnskapstilegnelse og demokratisk deltakelse. Skolen lykkes imidlertid ikke med å sørge for at alle elever utvikler tilstrekkelig tekstkompetanse eller opplever skolens måter å bruke tekst på som relevante. I forskningen min prøver jeg å belyse hvorfor.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Alle lærebokdebattene vi har sett i mediene de siste årene tyder på at skolens tekster er et tema som engasjerer mange, også utenfor forskerkretser. Siden skolen har det overdordenede ansvaret for å utvikle elevenes tekstkompetanse, er det viktig å forske på hva elever faktisk gjør med tekster i klasserommet. Tidligere forskning har vist at elevene bruker mye tid på å gjengi eksisterende kunnskap fra en lærebok. Gjengivelse av kunnskap forbereder imidlertid ikke elever på alle de tekstene de må forholde seg til utenfor skolen, eller for de kravene som stilles for å lykkes med videre utdanning.

Å være tekstforsker har aldri vært mer spennende, fordi vi gjennom digital teknologi både leser og skriver mye mer enn noen gang tidligere. Men det er en rekke metodiske og ikke minst etiske utfordringer knyttet til det å kartlegge individers bruk av digital teknologi. Det finnes selvfølgelig mye ny teknologi som logger og systematiserer alt vi gjør på nett, som gir svært spennende data. Samtidig er dette ofte data som utfordrer de tradisjonelle reglene for forskningsetikk.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

At jeg ville jobbe med skole er overhode ikke tilfeldig. Som elev elsket jeg å gå på skolen – jeg  var en erkenerd som gjorde egne og andres lekser med stor iver,  fylte opp helgene med ekstraoppgaver jeg ga meg selv (gjerne i fag jeg ikke hadde engang) og var overengasjert i alt som hadde med skole å gjøre. Det overrasket nok ingen at jeg ble  lærer. I løpet av lærerutdanningen skev jeg en masteroppgave der jeg undersøkte hvordan ungdomskoleelever forholder seg til tekster i matematikk, norsk og naturfag. Da ble jeg veldig fascinert av tekster og tekstforskning, og jeg syntes det var veldig meningsfylt å observere og intervjue elever om hvordan de foholder seg til forskjellige tekster, og hva de mener er viktig tekstkompetanse i ulike dag.  Men jeg hadde nok aldri blitt forsker hvis ikke en oppegående ekstern mastersensor hadde skjønt at «Dette er en student som bør vurdere å bli forsker!» og helt tydelig oppfordret meg til  søke på PhD-stillinger. Det er jeg selvfølgelig veldig glad for nå!

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskerhverdag er ganske variert. Jeg er med på den NFR-finansierte studien Linking Instruction and Student Achievement, og jobber i et spennende og tverrfaglig forskerteam ledet av professor Kirsti Klette. Her bruker vi mye tid på å analysere empiriske data, som i mitt tilfelle ofte betyr å se på videoopptak av elever i klassesituasjoner og analysere hva de gjør med tekster. Det fine med video som metode er at det gjør observasjonene langt mer systematiske, fordi vi har anledning til å se det samme igjen og igjen, og stille nye spørsmål til det samme materialet. Når man forsker på noe så sammensatt som undervisning er det enorm fordel. Jeg bruker også mye tid på å skrive artikler. Jeg skriver aller best på kafé og har et eget talent for å lokalisere gode skrivekafeer. Hvis jeg kan starter eller avslutter jeg arbeidsdagen med skriving på vei mellom kontoret og hjemme. Å holde seg oppdatert på ny forskning er også en viktig del av min forskerhverdag, og en av måtene jeg gjør dette på er å være fagfelle for viktige tidsskrifter på mitt felt. I tillegg til forskning har jeg ansvar for metodeundervisningen på masternivå i lærerutdanningen på UiO,  og jeg veileder  stipendiater og masterstudenter.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Noe av det jeg har  aller mest lyst til å arbeide med i Akademiet for yngre forskere er å øke interessen for forskning og vitenskap blant barn og unge, og dermed også bidra til å øke rekrutteringen til forskeryrket. Alle forskningsfelt er helt avhengige av at dyktige elever og studenter vurderer om det å forske er noe de selv vil bruke fremtiden sin på. Det er viktig å bryte insnevrede, etablerte forestillinger om hvem forskere er og hva vi gjør. Derfor  er det også viktig at Akademiet gjennom skolebesøk, vitenskapsklubber og andre satsninger bidrar til at barn får oppleve hva forskning er. De bør erfare hvordan vi gjennom ulike vitenskapelige metoder kan finne mulige svar på ulike problemstillinger.  Jeg vil jeg gjerne bidra til at og få oppleve at de selv kan være med og forske og identifiserer seg med forskerrollen.

Et annet område jeg er svært opptatt av, er å fremme forskning som en kritisk røst i samfunnsdebatten. Forskning kan bidra til å sette agenda og om nødvendig korrigere samfunnsdebatten og sikre opplyst ordskifte. Vi bør sikre at premissene for viktige beslutninger er så kunnskapsbaserte som mulig og at forskere blir hørt i offentlig ordskifte. Slike problemstillinger har jeg også lyst til å jobbe med!

Kort fortalt – hva forsker du på?

Mitt forskningsfelt er internasjonal migrasjon. Som samfunnsgeograf er jeg opptatt av tilhørighet og mellommenneskelige relasjoner som strekker seg over landegrenser. Jeg forsker på migrasjon fra Pakistan og Polen, blant annet til Norge. Jeg ser på hvorfor mennesker velger å migrere, hva de tenker om å bosette seg utenlands, og hvordan de ser på fremtiden, for seg og sine barn, for eksempel  med tanke på hvor de vil bo.

Jeg er interessert i menneskers transnasjonale bånd, slik som når innvandrere i Norge sender penger til familie i opprinnelsesland, reiser tilbake for kortere eller lengre perioder, eller bidrar til utvikling. Slike transnasjonale bånd er en del av hverdagen for mange mennesker globalt. Engasjement for utvikling i opprinnelsesland er ofte motivert av familiebånd, men også av politiske interesser, solidaritet og religion.

Jeg forsker også på integrering og mangfold i Europa, med vekt på Norge. Jeg ønsker å forstå hvordan «integrering» erfares, av ulike mennesker som lever i samfunn der de fleste berøres av migrasjon og mangfold. Spørsmål om statsborgerskap, nasjonal identitet og medlemskap i samfunnet er høyt på dagsorden. Min forskning ser på hva nasjoner er – og oppleves som – blant folk flest. Dette er spørsmål der både utvandring og innvandring spiller en rolle.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Internasjonal migrasjon er et tema som mange er opptatt av og har meninger om; om hvilke følger migrasjon og mangfold har for samfunn som opplever høy innvandring, men også av de problemer som diskriminering og rasisme skaper for enkeltmennesker.

Migrasjon og mangfold bringer med seg mange muligheter og utfordringer, for samfunn, såvel som for individer. En overordnet problemstilling er derfor hvordan disse mulighetene kan omsettes til felles beste, for individer, og for samfunn – både innvandrings- og utvandringssamfunn – globalt?

Migranters transnasjonale bånd og deres integreringsprosesser er ikke et null-sum spill – et enten eller – snarere er det sammensatte sammenhenger. Likevel er myten om at transnasjonale bånd nødvendigvis hindrer integrering seiglivet. Dette til tross for at de fleste mennesker, idag som tidligere, har sammensatte identiteter. Hvordan kan samspill mellom transnasjonalisme og integrering forstås bedre?

Og hvilke forskjeller er det som spiller en rolle for fellesskap og samhold, i mer mangfoldige og sammensatte samfunn, der både globalisering og internasjonal migrasjon fører til at flere mennesker har transnasjonale bånd? Mens økt etnisk og religiøst mangfold får mye oppmerksomhet, er økende økonomisk ulikhet og økende forskjeller i fremtidsutsikter for seg selv og egne barn, andre viktige kjennetegn på endringer i dagens Europa, som spiller en rolle.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg tok bachelorgraden i geografi ved University College London, hvor jeg var opptatt av internasjonal migrasjon og fattigdom. For bacheloroppgaven dro jeg i 2001 på feltarbeid til New Delhi, India, hvor jeg jobbet frivillig på en skole for afghanske flyktningebarn og ungdommer. Jeg ble kjent med og gjorde intervjuer med ungdommene og deres familier, om deres migrasjonshistorie og liv i New Delhi, og om deres fremtidsdrømmer. Ungdommene og familiene deres, så ingen vei tilbake til Kabul, hvor de fleste kom fra, ei heller så de for seg et liv i India, som ikke gav dem status som flyktninger. Mange hadde slektninger som hadde fått opphold som overføringsflyktninger i Australia eller USA, og de håpet å selv kunne reise til Australia eller USA en dag.

Deres historier og drømmer, men også den åpenheten og det livsmotet, de viste, var noe som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg var nok ikke veldig bestemt på å bli forsker da, men mer bestemt på å fortsette å jobbe tematisk med spørsmål knyttet til internasjonal migrasjon. Den interessen henger nok også sammen med min egen historie. Jeg er født i Polen og kom til Norge som 3-åring, med min polske mor og britiske far.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg jobber på et forskningsinstitutt der vi jobber på prosjekter, sammen med forskere på samme institutt, et annet sted i Norge, eller et annet sted i verden. Det er dermed mye samarbeid, men jeg jobber også alene med mine ansvarsområder i prosjektene.

Forskerhverdagen min er variert og innbefatter for eksempel å gjøre intervju med enkeltpersoner eller fokusgrupper (gruppediskusjon om et bestemt tema). Både intervju og fokusgrupper pleier jeg å ta opp. Jeg får hjelp av andre til å transkribere opptakene. Disse analyserer jeg, som regel ved å sortere hva folk har snakket om tematisk, for å prøve å se hva som viste seg å være viktige momenter. Noenganger er det ting jeg trodde kunne bli viktig, andre ganger er det helt overraskende ting som blir dominerende.

Forskerhverdagen min handler mye om den konkrete forskningen. Det å samhandle med andre forskere, ofte i internasjonale nettverk, på konferanser, å lese forskningsartikler, og å bidra som fagfelle er også viktig. Jeg underviser også litt og veileder studenter. Ganske mye tid går med til å lede eller administrere forskningsprosjekter, og til å planlegge og følge opp aktiviteter og møter. I tillegg er det å utvikle nye prosjektidéer også en viktig del av forskerhverdagen.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

I Akademiet for yngre forskere ønsker jeg å jobbe med forskningsformidling. Jeg er opptatt av å styrke synergiene mellom forskning og formidling. Jeg mener at ansvarlig forskningskommunikasjon med ulike grupper i befolkningen og myndighetene, så vel som med andre forskere i Norge og globalt, naturlig henger sammen. Derfor syns jeg det er kunstig å sette opp skiller mellom forskningsformidling via akademiske artikler og formidling gjennom kronikker eller gjesteopptredener på skoler. Dette fordi enhver forskningsformidling må ha solid forskning, med robuste metoder, i bånn.

Basert på slike forskningsprosesser, og de analyser og funn som disse fører til, bør det være mulig å formidle på ulike måter, i forskjellige kanaler, til bestemte målgrupper. En slik systematisk tilnærming til forskningsformidling krever imidlertid mye tid, fordi hver kanal og målgruppe, krever tilpasset formidling.

Jeg tror direkte forskningskommunikasjon er viktig, både for å gi større innsikt i forskningsprossesser, og for å bidra til å styrke forskningens troverdighet, blant folk flest. Jeg ønsker spesielt å jobbe med direkte forskningsformidling til enkeltmennesker, slik som på forskningscaféer og forskningstorg, men også gjennom skolebesøk eller innlegg på ulike samlinger.  Jeg vil gjennom dette også arbeide for økt anerkjennelse for direkte forskningsfordmilding, som en del av den større forskningskommunikasjonen.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er arkeolog, og min forskning tar utgangspunkt i organiseringen av hus og hushold i bronse- og jernalder i Skandiavia. Jeg er opptatt av å bringe andre historier fra fortiden frem i lyset enn de typiske fortellingene om krigere, høvdingdømmer og monumentale hauger. Jeg er nysgjerrig på spørsmål som: Hva er sammenhengen mellom storskala sosial organisering og bruken av det bygde rom? Hvordan var det å være barn i vikingtid? Hvordan sov man, hvem gjorde hvilke oppgaver i huset? Hvorfor valgte man av og til å gravlegge de døde inne i husene? Feministenes slagord fra 70-tallet, ’Det private er politisk’, kan i så måte overføres til fortiden: Måten vi organiserer husholdsstruktur (kjernefamile eller storfamile? Monogami eller polygami? Maktstrukturer innad i gruppen?) og måten arkitekturen legger føringer for hverdagslig, gjentagende praksis, har et enormt – og min mening stort sett uutnyttet – potensiale i å skape ny kunnskap om fortiden.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Jeg synes noe av det mest interessante med arkeologi er, først av alt, å forsøke å forstå mennesket på tvers av tid og rom. Hvor mye har vi egentlig til felles? Hvor mange måter å organisere sine liv finnes opp igjennom tidene? Jeg finner det fascinerende at vi som befinner oss i Norge i 2017 bærer med oss så mange tanker om hva som er ’naturlig’, ’riktig’ og ’rasjonelt’ for mennesket, uten å forstå at vi utgjør et mikrosekund på menneskehetens tidslinje, og at variasjonen og tidsdybden er helt enorm.

For det andre forsker jeg jo først og fremst på de materialle sporene etter levd liv som forhistoriens mennesker har etterlatt seg. Jeg er dermed interessert i hvordan mennesker lever med og gjennom ting. For eksempel hvordan arkitektur speiler sosial organisering, hvordan mennesker bruker klær og besmykning til å skape identitet, hvordan vi kan forstå komplekse sosiale og mentale prosesser gjennom teknologisk endring, hvordan ulike grupper behandler døde kropper, og så videre. Noe av det fascinerende med mennesket er at vi er forankret i en fysisk verden, og vår manipulasjon og bruk av materiell kultur er et definerende trekk for menneskets måte å operere i den verdenen.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Som liten ville jeg bli arkeolog og løse mysterier om fortiden. Men jeg trodde en stund at det å bli arkeolog var som å ville bli ballerina eller astronaut, et yrke med liten kobling til virkeligheten. Det var først da jeg forstod at det faktisk er mulig å utdanne seg som arkeolog at jeg tenkte jeg skulle gi barndomsdrømmen en sjanse. Som mange HF-studenter var jeg åpen for å forsøke forskjellige fag for å finne min greie. Men da jeg begynte på arkeologi sa det klikk – det var kjærlighet ved første blikk. Siden gikk det slag i slag fra bachelor- til master- til doktograd, og videre til postdoc og nå førsteamanuensis-stilling. Men fortsatt kan jeg oppleve en viss sjokkartet forundring over at noen faktisk betaler meg for å forsøke å løse mysterier om fortiden.

Forøvrig er en av de vanligste reaksjonene jeg får når jeg forteller folk at jeg er arkeolog: ’Arkeolog? Det ville jeg også bli da jeg var liten!’. De færreste ender nok opp med barndomsdrømmen – det er også en liten sektor, med høy grad av midlertidighet. Men at faget har en nedslagsfelt hos et generelt publikum er det ingen tvil om, og formidling av arkeologi er utrolig morsomt.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Arkeologisk forskning er utpreget variert. Jeg har tidligere arbeidet som feltarkeolog, men nå jobber jeg først og fremst med å syntesisere allerede utgravd materiale. Det innebærer arkivbesøk, scanning av dokumentasjon av utgravninger fra de siste hundre årene, databasearbeid, osv. Jeg besøker likevel gjerne arkeologiske utgravninger mer for moro skyld – denne sommeren tilbrakte jeg en uke med å grave en bronsealderbosetning i Ungarn i 38 grader.

Ellers innebærer forskerhverdagen mye reising, både fordi jeg er på forskningsopphold i Cambridge, fordi jeg deltar en del på internasjonale konferanser og nettverk, og fordi jeg har vært heldig nok til å bli invitert til å holde foredrag rundt omkring i Norge og Europa. Så holder jeg noen gjesteforelesninger her i Cambridge, og veileder noen få PhD- og masterkandiater. Det jeg bruker aller mest tid på er allikevel å jobbe foran en PC, i form av analyse, datasamling og ikke minst, skriving.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg ser særlig to utfordringer og to muligheter for yngre forskere: Selv om norske forskere er privilegerte, er det utfordrende at man i varierende grad får mulighet til å undervise, ta universitetspedagogikk, eller publisere som første- eller eneforfatter. Ikke alle unge forskere vil få faste vitenskapelige stillinger, men sektoren kunne tilrettelagt kompetansebygging som gjør disse mer attraktive på arbeidsmarkedet.

Den andre utfordringen er å øke anerkjennelsen av det enorme potensialet som finnes blant yngre forskere. Strategier for talentutvikling og –rekruttering fremstår tidvis som usystematisk, og rettet mot å hente inn nåværende internasjonale toppforskere (hvite menn som pusher femti?), i stedet for å bygge opp fremragende unge forskere som i et lengre tidsperspektiv kan generere ledende forskningsmiljøer.

Dernest mulighetene: Det finnes måter å arbeide og tenke på som man ikke nødvendigvis blir eksponert for i Norge. Yngre forskere som arbeider i Norge, med generøse finansieringsmuligheter, kunne vært flinkere til å knytte seg an til internasjonale miljøer og diskurser. Den andre muligheten i en tid der vitenskapelige idealer er under press, er å utrettelig arbeide for å skape debattarenaer der vi møter publikum på en ordentlig måte. Forskere, særlig humanister, kunne i større grad ha deltatt i samfunnsdebatt om for eksempel migrasjon, barneoppdragelse, kjønnsroller og konflikt. AYF kan her være et utgangspunkt for å skape tverrfaglig debatt som også involverer almenheten.