Status: Alumni

Aase Kristine Lundberg

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på bruk og vern av naturresurser og hvordan omstillingen til lavutslippssamfunnet kan bli både bærekraftig og rettferdig. Enten det handler om nasjonalparker, villreinforvaltning, skuterkjøring eller vindkraftutbygging i norsk natur er jeg opptatt av å forstå hvordan interessemotsetninger mellom ulike aktører kommer til uttrykk og hvem som får påvirke beslutningsprosessene. Som samfunnsgeograf er jeg opptatt av å forstå maktrelasjonene mellom lokalsamfunn, kommuner, fylkeskommuner og staten i saker som ofte vekker sterke følelser fordi miljø og klima handler om folks identitet, stedstilhørighet, kultur og levesett.

Gjennom forskningen min har jeg satt søkelys på manglende likestilling i norsk naturforvaltning og fraværet av kvinner, spesielt i maktposisjoner. Dette kjønnsperspektivet har jeg videreutviklet i forskning på klimapolitikk, og finner at koblingen mellom klima- og likestillingspolitikk så å si er fraværende i nordiske land. De siste årene har jeg jobbet mye med hvordan bærekraftsmålene kan omsettes fra ord til handling når norske kommuner og fylkeskommuner skal iverksette dem i sin samfunnsplanlegging.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det er mer enn nok å ta tak i – og tida er knapp. Erkjennelsen av at dagens samfunnsutvikling hverken er bærekraftig eller rettferdig forplikter forskningen min.  Jeg er opptatt av at samfunnsvitenskapen er sentral for å forstå hva som skaper mulighetsrom for radikal endring og omstilling både på individ- og systemnivå. Sosiale og politiske aspekter er vel så viktige som tekniske løsninger for utslippsreduksjon. Et kjønnsperspektiv på norsk klimapolitikk viser at folk så å si er fraværende fordi det hele reduseres til kvoter, elbiler og issmelting. I tillegg til kjønn, påvirkes forbruk og utslipp av alder, klasse, etnisitet og bosted, og dette mener jeg reiser nye problemstillinger som det er viktig å ta tak i.

Jeg er også opptatt av hva slags rom den maktkritiske forskningen på klima og bærekraft har i Norge og internasjonalt. Forskning skal bidra til å løse samfunnsproblemer, men den frie forskningen skal også stille spørsmål ved selve problemforståelsen som ligger til grunn når poltikk utformes. Hvem tjener på det «grønne skiftet» og hvem bærer byrdene? Hvilke stemmer mangler eller er tause? I årene som kommer tror jeg rettferdighetsdimensjonen i forskning på bærekraftig samfunnsomstilling vil bli enda viktigere. Norges historiske rolle som en stor eksportør av olje og gass åpner for krevende debatter i både akademia og offentligheten om nettopp dette.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Det var miljøengasjementet som førte meg til universitetet og i begynnelsen studerte jeg mest for å ha noe å leve av (les: studielånet) mens jeg jobbet frivillig i Natur og Ungdom. Jeg tok en årsenhet i Utviklig og miljø ved Universitetet i Oslo og oppdaget samfunnsgeografi. På videregående hadde jeg jo hatt geografi, men jeg skjønte raskt at det hadde vært mest naturgeografi. Samfunnsgeografien hjelp meg med å se og forstå sammenhengene mellom mennesker og steder, og hvordan natur- og samfunnsmessige prosesser påvirker hverandre. Jeg lærte begreper som skala, tid og rom og kontekst, og fikk et analytisk blikk  forstå beslutningsprosesser som ofte var konfliktfulle enten det handlet om klimaendringer, globalisering eller migrasjon.

I flere år var jeg skippertaksstudent rett før eksamen, men da jeg begynte på mastergraden min flyttet jeg inn på lesesalen og stortrivdes. Etter å ha jobbet noen år i en fylkeskommune med klimatilpasning og planlegging, fikk jeg muligheten til å komme tilbake til universitetet for å ta en doktorgrad som handlet om norsk naturforvaltning, vern og villrein. Geografisk var dette et langt stykke fra bygeografien jeg hadde fordypet meg i tidligere, men tematisk handlet det om medvirkning, makt og konflikt. I dag er dette gjennomgående tema i forskningen min.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Det er få forskerhverdager som er like – og det liker jeg! Å forske på beslutningsprosesser om natur og miljø innebærer at jeg bruker mye tid på å analysere offentlige dokumenter og mediedebatter. Det er likevel gjennom møter med mennesker at det er mulig å få en dypere forståelse av hvorfor en utbyggingssak eller en plan endte som det gjorde. Dette får jeg gjennom feltarbeid på små og store steder i Norge hvor jeg deltar på møter, går tur med informater eller og intervjuer alt fra planleggere og politikere, til grunneiere, jegere og turister. Derfor er det viktig å komme seg ut av kontoret.

I forskningen min samarbeider jeg ofte med andre, som innbyggere, kommuner, fylkeskommuner, frivillige organisasjoner og næringsliv. Som forsker har jeg veldig mye å lære fra de som vet hvor skoen trykker når klimamål skal nås og bærekraftsmål skal omsettes til lokal handling. Derfor forsøker jeg også å stille opp når jeg får spørsmål om å formidle funn fra forskningen min.

Som fulltidsforsker ved et forskningsinstitutt har jeg stor frihet til å bestemme over hvordan jeg skal bruke tida mi. Det både et privilegium og mye hardt arbeid – men først og fremst veldig gøy.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

 For det første vil jeg bidra til at flere yngre forskere skal sette i gang og delta i viktige debatter om de store samfunnsutfordringene. Jeg vil jobbe for at forskningsformidling skal bli en integrert del av hverdagen til enda flere yngre forskere. Selv har jeg vært med å lage Nordlandsforsknings egen podkast (NF-podden) for forskningsformidling, et kronikk-kollektiv med mål om at viktig forskning skal ut til folket og ikke gjemmes bort i tjukke rapporter og jeg har tatt i bruk Instagram (@minutmark) for formidling fra et pågående forskningsprosjekt. Dette har gitt meg verdifull erfaring som jeg ønsker å dele med flere.

For det andre ønsker jeg å sette søkelyset på forutsetningene for at yngre forskere ved mindre institusjoner utenfor storbyene skal lykkes. Som ansatt ved et lite forskningsinstitutt er støtteapparatet mindre og de administrative ressursene små. På tvers av mindre institusjoner, har yngre forskere felles utfordringer som påvirker våre muligheter til å skaffe forskningsfinansering og karriereutvikling. Jeg vil derfor bidra til at det skal være mulig å drive faglig god og nyskapende forskning i mindre fagmiljøer utenfor de store universitetene.

 

 

 

Hilde Reinertsen

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er utdannet historiker og har etter hvert blitt en slags tverrfaglig dokumentforsker. Jeg jobber innenfor et forskningsmiljø som studerer samspillet mellom vitenskap, teknologi, kultur og samfunn, og har her blitt inspirert til kople sammen forskningsmetoder på tvers av fag. I forskningen min er jeg særlig opptatt av hvor viktig det er å forstå betydningen av dokumenter, både i våre egne liv og i samfunnet,. Jeg studerer hvordan dokumenter skapes og brukes, og hvilken betydning de har i demokratiet og velferdsstaten. Vi er omsluttet av stadig mer avanserte tekstbaserte systemer og digitale infrastrukturer, og dette er det viktig at vi undersøker betydningen av. I de kommende årene vil jeg utforske dette i et eget prosjekt om evalueringsrapporter og deres samfunnsrolle. Her er jeg nysgjerrig på å finne ut hvordan metodene for evaluering har endret seg over tid, og hvilken betydning det har for hvordan vi som samfunn forstår vårt eget samfunn. Inspirert av historiske og samfunnsvitenskapelige studier av hvordan kunnskap blir til, analyserer jeg evaluering som en måte å produsere ny kunnskap på. Mikroskoper og teleskoper gjør at vi mennesker kan observere og forstå fenomener vi ellers ikke ville klart å se – tilsvarende kan vi spørre hvilke metoder og optikker som er i bruk innenfor evaluering, hva disse gjøre det mulig for oss å se, hvordan vi tolker det vi ser og hvilken betydning dette har for vår forståelse av samfunnet.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Mitt fagfelt undersøker samspillet mellom teknologi, vitenskap, kultur og samfunn (den engelske forkortelsen er STS, fra science and technology studies). Det aller mest interessante og utfordrende hvordan kunnskap og samfunn virker sammen: Hvordan får vi solid kunnskap om, for eksempel, pågående klimaendringer og et gallopperende coronavirus, og hvordan kan vi ta konsekvensen av denne kunnskapen? Hvordan bidrar kultur, historie og teknologi til å formen hvordan vi ser og forstår verden og naturen? hhvilke spørsmål vi stiller, hvordan vi angriper problemer i vår tid? Hvordan oppstår god og solid kunnskap, hva er samspillet mellom ekspertise, lekfolk og politikk? Det er lett for forskere å sitte og si at vitenskapen har rett, og bebreide folk for å være vrange eller uopplyste hvis de misforstår eller kritiserer vitenskapelig autoritet – men som oftest er bildet langt mer komplisert. Hvorfor får egentlig vaksinemotstand, klimaskepsis og falske nyheter stor utbredelse? Og tilsvarende, hvordan skapes ny teknologi – hvilke moralske avveininger og etisk valg «bygges inn i» en ny teknologi, og hvordan styres teknologiutviklingen – for eksempel kunstig intelligens? Et særlig spennende trekk ved mitt fagfelt er den store interessen og viljen til å kombinere metoder på tvers av de klassiske disiplinene, og knytte sammen historiske, samtidige og komparative analyser. Dermed kan folk jobbe med vaksinehistorie på et kontor, kunstig intelligens på det neste og norsk stortingshistorie ved siden av der igjen, og gjøre nyskapende koblinger som til sammen styrker alles forskning.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Min vei inn i forskningen skjedde ganske gradvis. Under og etter studiene var jeg engasjert i frivillige organisasjoner og jobbet en periode i avis. Men jeg savnet den selvstendigheten og muligheten for fordypning man har ved universitetet, så da et doktorgradsstipend ble utlyst ved TIK-senteret der jeg nå jobber, søkte jeg på en ide om å studere kunnskapsproduksjonen i norsk bistand, som bygget videre på min masteroppgave i historie. Jeg fikk stipendet, og gradvis utviklet ideen seg til å studere evaluering. Dette var delvis på grunn av at jeg fant veldig spennende arkivkilder om dette og gjorde en rekke svært interessante intervjuer, men også at jeg ble kjent med fagfeltet jeg beskrev over – vitenskap- og teknologistudier (STS), som ga meg analytiske verktøy til å undersøke hvordan kunnskap oppstår og får betydning i samfunnet. Gjennom en postdoktorstilling på et nytt forskningsprosjekt ble jeg del av et sterkt lite team som jobbet tett sammen over flere år. Dette tette samarbeidet var ambisiøst og intenst, og førte til at jeg virkelig lærte å skrive sammen med andre, både spissede forskningsartikler og formidlende lærebøker. Både under PhD-perioden og postdoktorperioden var jeg tidvis i tvil om forskning var rett sted å være. Det var overraskende tøft å ferdigstille en PhD-avhandling, det er få jobber å søke på og det er tøft å stå i den usikkerheten som midlertidige stillinger skaper i hverdagen, med huslån og småbarn. Men da jeg på slutten av postdoktorperioden fikk støtte fra Forskningsrådet til det som virkelig er mitt eget drømmeprosjekt, da ble jeg sikker på at forskning er rett hylle for meg.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min arbeidshverdag er ganske variert – den består av møter og samtaler med kollegaer i min forskningsgruppe og prosjektgruppe, veiledning av PhD-stipendiaten jeg har ansatt. Jevnlig gir jeg gjesteforelesninger ved andre universiteter. Noen perioder består av intens skriving og redigering for å ferdigstille et bokmanus eller en artikkel. Andre perioder samler jeg inn nytt materiale, både i arkiver, på nett og gjennom intervjuer. I tillegg holder jeg meg oppdatert på ny forskning som kommer fra mitt eget fagfelt og pågående debatter, aktiviteter og nye rapporter innenfor evalueringsfeltet i Norge.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Det er særlig en sak jeg har lyst til å jobbe med gjennom AYF, og det er hvordan universitetene kan ta bedre var på sine unge forskere. Å forske og undervise er et privilegium, men samtidig er det en hard jobb med veldig usikre framtidsutsikter. Slik situasjonen er nå, er man ofte midlertidig ansatt til langt ut i 40-årene, og mange møter lite interesse og velvilje fra institusjonen der de jobber – med mindre man (som meg) er heldig og har et sterkt og støttende fagmiljø rundt seg. De fleste unge akademikere jeg møter har en sterk indre drivkraft, de brenner for sitt fag, for å lære nye ting, for å undervise, veilede og bidra med ny kunnskap til samfunnet. Eksternfinansiering fra Forskningsrådet og EU skaper nye stillinger og muligheter, som jo er strålende, men samtidig skaper det kortsiktighet og forhindrer kontinuitet, både for forskingsgruppene og for enkeltforskerne. Universitetssystemet har foreløpig ikke klart å omstille sin styringsmodell og personalpolitikk til dette nye økonomiske handlingsrommet. AYF er en institusjon som kan bidra til å analysere og forstå denne situasjonen bedre, og til å foreslå løsninger som er til det beste både for unge forskere, institusjonene og samfunnet som finansierer oss. Det vil jeg gjerne bidra til.

Astrid Marie Jorde Sandsør

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er samfunnsøkonom med PhD fra Universitetet i Oslo. Feltet mitt er utdanning og jeg ser da særlig på hvordan tiltak i skolen påvirker elever. For å gjøre det bruker jeg eksperimentelle og kvasi-eksperimentelle metoder anvendt på registerdata. Jeg har blant annet studert hvordan redusert klassestørrelse, Reform 97, økte bevilgninger til lærertetthet og smågruppeundervisning i matematikk påvirker elevene. Jeg er også opptatt av utdanningsulikhet, hvordan den har utviklet seg over tid og mulige årsaksforklaringer. Nå  jobber jeg ved institutt for spesialpedagogikk ved UiO, tilknyttet et EU-prosjekt som ser på sosioøkonomisk ulikhet i utdanning, med særlig fokus på vanskeligstilte barn og betydningen av barnehage. Jeg har også et forskerprosjekt for unge talenter, finansiert av Forskningsrådet, der jeg sammen med et tverrfaglig team skal se på betydningen av inntakssystemer til videregående og høyere utdanning. I tillegg har jeg en bistilling som forsker ved NIFU og er medlem av det regjeringsoppnevnte opptaksutvalget som skal vurdere dagens opptakssystem til høyere utdanning.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Utdanningsfeltet er utrolig spennende fordi det er noe vi alle påvirkes av samtidig som det er mange ubesvarte spørsmål. Det finnes mange «selvfølgeligheter» som ikke er så selvfølgelige når man først ser nøye etter. Det syns jeg er interessant å avdekke. Utdanningsøkonomene er særlig opptatt av å finne ut hvordan begrensede ressurser skal brukes på best mulig måte, og da må vi både vite om noe fungerer og i så fall hvor godt det fungerer. Skal vi ha flere lærere? Bedre lærere? Annen organisering av undervisningen? Hva er effekten av inntaksordninger? Men veien dit er ikke like enkel som man kanskje skulle tro. Å identifisere årsakssammenhenger krever både at vi har gode data og en strategi for hvordan de dataene skal brukes. Når alt dette er på plass, kan vi avdekke effekter, men da må vi være gode på å formilde hva studien kan og ikke kan si noe om. I tillegg er tverrfaglighet viktig i utdanningsforskning. Mens økonomene ofte kan si noe om effekter av tiltak, så er andre fagfelt som regel mye bedre enn oss på å belyse mulige mekanismer. Det skjer mye spennende når vi lager gode tverrfaglige møteplasser der vi alle blir litt klokere.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært interessert i utdanning, særlig fordi jeg har vært innom mange ulike utdanningssystem opp i gjennom og sett hvordan man kan gjøre ting annerledes. I tillegg er jeg er glad i data og metode, og registerdataene vi har i Norge er nokså unike i internasjonal sammenheng. De inkluderer hele Norges befolkning, går langt tilbake i tid og brukes mest av økonomer og sosiologer. Men karakterdata fikk vi først tilgang til i starten av 2000-tallet, og etter hvert også nasjonale prøver. Først da ble det mulig å bruke dataene til studere effekter av tiltak på elevenes læring, så timingen var god for min del. I avhandlingen brukte vi for eksempel karakterdataene for å si noe om effekten av Reform 97, som min aldergruppe husker godt. Hadde vi hatt nasjonale prøver tidligere hadde vi ikke trengt å vente i 10 år. Og feltet er i stadig utvikling, både når det gjelder tilgang til data, metodene som brukes og hvilke spørsmål vi stiller, så det er et veldig spennende fagfelt å være en del av.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg sitter mest på kontoret. Dataene jeg bruker er stort sett allerede på plass, så jeg trenger ikke samle dem inn selv, men det går allikevel en god del tid med på å søke om data, få på plass datakoblinger og ikke minst tilrettelegge data. Analyser, artikkelskriving, og å lese seg opp på forskningsfronten er også en stor del av hverdagen, i tillegg til e-post så klart. Alt dette er ganske mobilt, så så lenge jeg har med laptopen kan jeg stort sett jobbe hvor og når som helst. Når jeg ikke er ved pulten er det forskningsseminarer, undervisning og møter med kollegaer for å diskutere pågående prosjekter. Jeg gleder meg også stort til det blir større muligheter for å delta fysisk på konferanser. I tillegg er jeg opptatt av å formidle forskning til allmenheten og de som tar den i bruk, både temaene jeg forsker på men også metodene som brukes, så jeg bruker en del tid på det og.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg ønsker å jobbe for å fremme forskningsformidling og tverrfaglighet, to temaer som AYF er opptatt av og som henger tett sammen. Effekstudier i utdanningsfeltet får potensielt mye oppmerksomhet, og da må man være bevisst på hvordan resultatene formidles utad til blant annet politikere, skolene og allmennheten. Men formidling innad til andre forskere og forskningsfelt er også viktig. Første steg for å få til tverrfaglighet er å kunne forstå hverandre, uten at det krever at vi har tatt samme grunnutdanning. Og vi må ha møteplasser, som nettopp AYF er. Jeg ønsker å videreutvikle denne møteplassen slik at kompetansen vi har hver for oss kan bidra til å løfte hverandres forskning. For eksempel sitter jeg på kompetanse om kvasi-eksperimentelle metoder og bruken av registerdata som kan være relevant for andre fagfelt. Jeg er også opptatt av hvordan strukturelle forhold kan skape unødvendige hindringer for unge forskere, særlig i familieetableringsfasen.  Når det påvirker videre rekruttering, kan det bidra til å skape uheldige skjevheter i forskningstematikk på lengre sikt. Jeg ønsker å bidra i AYF sitt arbeid med å fremheve disse utfordringene og redusere inngangsbarrierer til forskning, blant annet ved å skape mer forutsigbarhet i forskningskarrieren.

Salwa Suliman

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på stamceller og regenerasjon av beinvev ‘Stem Cells and Bone Tissue Engineering’. Dette forskningsområdet bruker ingeniørfaglige og biologiske prinsipper for å gjenoppbygge beinvev. Ved noen skader eller medfødte defekter er mye av beinvev ødelagt. Årlig mottar millioner av mennesker transplantert bein som del av behandling av sykdommer og defekter i skjelettet på sykehus over hele verden. Oppdagelsen av stamceller, som er spesialiserte celler som alle andre funksjonelle celler stammer fra, har revolusjonert forskningsfeltet beinregenerering. I flere tiår har stamceller, særlig stamceller fra benmarg, blitt dyrket i laboratoriet og kombinert med trygge biomaterialer for å kunne brukes i gjenoppbygging av skadet beinvev som ikke tilheler av seg selv. Når vi implanterer stamceller og biomaterialer, reagerer de med mottakerens immunsystem. Disse interaksjonene som bestemmer om behandlingen blir en suksess er i stor grad uutforsket. Målet mitt er å avdekke den molekylære krysskommunikasjonen mellom immuncellene og de stamcellene som har blitt implantert for å regenerere bein.

Min forskning går ut altså på å forbedre vår øke vår forståelse av disse interaksjonene og hvordan vi kan kontrollere immunsystemet for å påvirke og forbedre beinvevsregenerasjons behandlingen.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Med en aldrende verdensbefolkning er det en økende etterspørsel etter nye organer. Økende levealder medfører også dårligere tilheling. Å reparere eller regenerere skadet vev eller organer og gjenopprette funksjon har vært en drøm for mennesker i årtusener. Stamceller og vevsregenerativ behandling virker som en lovende tilnærming for å dekke behovene til disse pasientene. Forskning innen beinvevsregenerativ behandling er utpreget tverrfaglig og samler spesialister fra flere fagområder f.eks. fag innen cellebiologi, materialteknologi, klinisk medisin og odontologi for å nevne noen. Selv om flere vellykkede forsøk på vevsregenerering er oppnådd, har vi utfordringer når det gjelder å overføre denne forskningen til klinisk praksis. Det er mange grunnleggende spørsmål som gjenstår å besvare, inkludert valg av stamcellekilder, utvikling av vevsspesifikke biomaterialer og konstruksjon av komplekse organer.

Potensialet for dette feltet er avhengig av forskernes evne til å ‘spille på lag med naturen’ når de kommer med innovative biomaterial og teknologier, da disse vil påvirke vevsmikromiljøet, spesielt immunsystemet. Det er viktig for å kunne fremme vevsregenerasjon og skjebnen til stamcellene. Enda viktigere er det å forstå kompleksiteten til levende vev og kommunikasjonen mellom systemene i kroppen vår for å kunne gjenskape mikromiljøet rundt vevet/organet.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Vitenskap, og spesielt biologi fascinerte meg siden videregående. Jeg er fascinert av hvordan kroppen fungerer, fra hele organismer ned til enzymer i en enkelt celle. Under min praksis som tannlege i Sudan, møtte jeg daglig pasienter som lider av kreft i munnhulen og trengte en behandling som innebar at en del av kjevebeinet skulle fjernes. Disse pasientene fikk sjelden rekonstruksjon av det tapte vevet. Jeg tror det var her interessen min på beinvevsregenerativ behandling startet.

Min forskningskarriere begynte med et kvotestipend for å ta doktorgrad ved UiB. Jeg forsket på immunresponsen og effekten til biomaterial-stillas som utgjør vekstfaktorer for regenerasjon av bein, og min avhandling ble tildelt fakultetets pris for årets beste doktorgradsavhandling. Min nysgjerrighet på tidligere uutforskede veier innen regenerasjon er bakgrunnen til at jeg i min postdoc-periode i UiB begynte å undersøke hvordan immunsystemet responderer på stamcelle-terapi. Dette ble også inspirert etter av mine kolleger i gruppen startet den første kliniske studien i Bergen med stamceller for å regenerere bein. For å tilføre immunologi til min ekspertise innen beinvevsregenerativ behandling, hadde jeg forskningsopphold i ett år i USA. Forskningsresultatene jeg fikk under forskningsoppholdet, motiverte meg til å søke midler for å starte min uavhengige forskning i Bergen.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskningsnode er en del av et større dynamisk og tverrfaglig forskningsmiljø, og min gjennomsnittlige forskerhverdag varierer. Min forskning er for det meste teamarbeid, så de fleste av prosjektene mine innebærer å jobbe med forskere ved avdelinger ved det medisinske fakultet eller Haukeland sykehus. Jeg bruker mye tid på interessante diskusjoner med mine dyktige kolleger. En typisk dag inkluderer planlegging og gjennomføring av eksperimenter i laboratoriet eller veiledning av PhD studenter på laboratoriet. Resten av tiden går med til å skrive artikler, søke forskningsmidler eller å anmelde studentens artikler eller artikler for tidsskrifter. En god del av dagen, eller noen ganger hele dagen, kan brukes på å analysere data og lese litteratur for å holde meg oppdatert. Noen dager kan være fullt opptatt av møter med studenter jeg veileder, samarbeidspartnere eller institusjonelle rådgivningsmøter. Min nye rolle som gruppeleder vil innebære de samme oppgavene i tillegg til undervisning, administrasjon og prosjektledelse i samarbeid med mine nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg forsto tidlig i mitt forskningsarbeid at vitenskap er en internasjonal aktivitet og at det er umulig å lære alt man trenger å vite på ett sted. Min internasjonale kulturelle og akademiske bakgrunn, med forskningsopphold på ulike institusjoner i Europa, Afrika, Midtøsten og USA har gitt meg muligheten til å bli kjent med ulike organisasjonskulturer og faglige måter å tenke på. Jeg tror at jeg i kraft av min bakgrunn kan bidra med mangfold og informasjon om spennende temaer for unge forskere. Gjennom AYF ønsker jeg å arbeide for å styrke og oppmuntre unge forskere med ulik minoritetsbakgrunn. Dette er viktig for å øke mangfoldet i forskningen og forutsetter at vi tar tak i de hindringene som gjør at dyktige akademikere velger bort forskning.

Unge forskere bør bli kjent med betydningen av å bygge bro mellom akademia og næringslivet så tidlig som mulig i sin karriere for å øke innovasjonstyrt forskning. Her trenger vi en bevisst satsing fra næringslivet med sikte på endring i utdanningsinstitusjonenes kultur.

Til slutt er jeg veldig interessert i å innføre obligatorisk opplæring for unge forskere før de blir veiledere. Dyktige forskere som driver gode laboratorier, er ikke nødvendigvis opplært til å være gode veiledere.

Mari Skuggedal Myksvoll

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er oseanograf og forsker på miljøet i fjordene våre. Folk flest bor langs kysten, og de norske fjordene blir i stadig større grad påvirket av menneskelig aktivitet. Vi bruker fjordene til matproduksjon, transport, gruvedumping, turisme, fritidsaktiviteter og produksjon av fornybar energi. I tillegg til alt dette blir også fjordene våre påvirket av klimaendringer.

Fjorden er som et veikryss der ferskvann og forurensning fra land møter saltvann fra storhavet med mildt klima. Jeg forsker på hvordan havstrømmene, saltholdigheten og temperaturen endrer seg på grunn av menneskelig aktivitet og klimaendringer. Informasjon om miljøforholdene hjelper oss til å beregne hvor mye fjordene tåler, altså hvor bærekraftig ulike påvirkningsfaktorer er. Spesielt oppdrettsnæringen påvirker miljøet i fjordene

Helt konkret så forsker jeg på miljøeffekter av havbruk, og effekter av vannkraft i fjordene våre. På hver sin måte gir dette kunnskap om hvordan vi kan få til bærekraftig vekst i havnæringene uten at det går på bekostning av naturen og økosystemet.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det snakkes mye om hva vi skal leve av etter oljen, og svaret involverer ofte havet på en eller annen måte. Vi skal høste mer mat fra havet, og vi skal hente fornybar energi fra havet og på havet (havvind). Det er veldig store forventninger til hva havet kan gi oss, men det er viktig at vi ikke overbelaster det marine økosystemet. Hvis vi forvalter ressursene på en bærekraftig måte, så kan fremtidige generasjoner også nyte godt av havets goder. Derfor må vi begrense fotavtrykket vårt, og i størst mulig grad unngå irreversible konsekvenser.

Oseanografien danner grunnlaget når vi skal beregne effekten av menneskelig påvirkning på havet. Fysikken påvirker biologien helt fra de minste plankton og opp til sjøfugl på toppen av næringskjeden.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid hatt en interesse for havet, men hadde aldri hørt om oseanografi før jeg begynte på universitetet. Det nærliggende fagfeltet meteorologi (atmosfære-fysikk) er mye mer kjent, der hovedforskjellen egentlig bare er at tettheten til vann er mye større enn tettheten til luft.

Jeg begynte på fysikkstudiet ved UiB, men allerede første høsten oppdaget jeg at man kunne studere fysikken i havet og byttet da raskt studieløp. Jeg tenkte aldri at jeg skulle bli forsker, men jeg tok imot de mulighetene som kom på veien. Så gikk jeg gradene, og endte opp som havforsker. Og jeg må innrømme at stadig vekk må jeg klype meg i armen, fordi jeg er så heldig som har en så spennende og meningsfull jobb.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Mye av forskningen min baseres på modeller, som er ganske like de modellene som gir oss værmeldinger. Derfor blir det endel tid foran PC-en med programmering. Men vi jobber også mye i tverrfaglige team, spesielt med biologer, og vi prøver å hjelpe hverandre med å finne gode løsninger på problemer.

En viktig del av jobben er også å holde foredrag for næringen, forvaltningen og allmennheten. Det blir endel foredrag i løpet av året, fordi det er viktig å kommunisere godt med de som bruker forskningen vår.

Og noen ganger er jeg så heldig at jeg får dra på tokt. Da reiser vi ut på havet for å måle hvordan det egentlig står til der ute. Vi senker instrumenter ned i dypet for å måle de fysiske egenskapene til vannet, samler inn fiskeegg i håver og fanger fisk og teller hvor mange lus de har fått på seg.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg er opptatt av styrke forskernes tillit og posisjon i samfunnet. Vi opplever i stadig større grad at deler av samfunnet ikke har tillit til etablerte forskningsmiljø, og informasjon innhentes fra svært ulike kilder. Det tydeligste eksemplet på dette er at Norge er på verdenstoppen i klimaskepsis. Hele 10% av Norges befolkning tror ikke at klimaendringene er menneskeskapte. Jeg tror også at vi trenger å bli tydeligere på hva som er forskning, og hva som er politikk. For eksempel så er det ingen diskusjon i forskningsmiljøene om at høye utslipp av CO2 gir økt oppvarming, men hvilke tiltak som er best for å redusere CO2 utslippene gloablt er i aller høyeste grad en viktig politisk diskusjon.

Forskningsformidling tror jeg er nøkkelen til å løse slike utfordringer. Forskerne må våge å fortelle om hele forskningsprosessen, ikke bare de sensasjonelle funnene. For på den måten kan man spre kunnskap om hvordan man er kommet fram til de svarene man har. Samtidig er det spesielt viktig å lære de unge om kildekritikk. Det er viktig å vite hvem som står bak forskningsresultatene, og det er lov å stille kritiske spørsmål.

Haley De Korne

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er en anvendt lingvist og jobber på tvers av lingvistikk, utdanning og antropologi for å undersøke og bidra til språkopplæring, skriftpraksis (literacy) og sosial rettferdighet i flerspråklige utdanningssammenhenger. Mitt nåværende arbeid fokuserer på forskjellige former for språkaktivisme, språkpolitikk, læreres kritiske språkbevissthet, forestillinger om sosial endring i flerspråklige regioner og pedagogikk for flerspråklighet. Jeg har hatt et særlig fokus på minoriserte språk og urfolk språk i skole og samfunn, og har forsket på urfolkspråk utdanning i Mexico, USA, Canada, og Filipinene. Jeg bruker etnografiske, diskursanalytiske og deltakende metoder.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Selv om lingvister og antropologer menner at alle språk og alle kulturer er likesverdige, er det i praksis mye ulikehet, urettferdighet, og fordommer mot minoriserte språk og kulturer. Den viktigeste problemstillingen innenfor mitt fagfelt er hvordan vi kan legge til rette for utdanning av høy kvalitet som fører til like sosiale muligheter for alle i våre flerspråklige og flerkulturelle samfunn. Jeg har vært interessert i både ovenfra-og-ned lovverk som støtter minoriserte språk, og nedenfra-og-opp initiativ og aktivisme for å skape mer plass og muligheter for brukere av minoriserte språk, samt hvilke følger disse prosessene har. Konkrete spørsmål er blant annet hvilke språk (og/ eller dialekter, målform, og skriftgenre) er inkludert eller ekskludert i skolesamenheng, både på papiret og i praksis? Hvilke komunikasjonsferdighter skal vektlegges i evaluering og progresjon i skole? Hva slags pedagogisk praksis kan hjelpe studentene med ulike språklige repertoar til å utvikle de komunikasjonsferdigheter de trenger og ønsker seg videre i livet? Mens komunikasjonspraksis i vår flerspråklig, digital verden er i konstant endring, må vi fortsette å vurdere utdanningspolitikk og praksis for å legge til rette for at alle studenter får utvikle det språklige repertoar de ønsker og trenger.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg kommer fra de store sjøer-regionen i grenseområdet mellom USA og Canada. Jeg har en europeiske-amerikansk bakgrunn og ble tidlig interessert i andre språk og kulturer, men på skolen lærte jeg at språk, kultur og historie kun fantes i Europa og ikke i Nord-Amerika. Jeg studerte fransk og jobbet som au-pair i Frankerike etter vidergående, og etterhvert tok jeg en bachelorgrad i England. Det var på andre året av bachelorstudie at jeg for første gang hørte om verdens truede språk og språklig mangfold. Det var også første gang jeg ble klar over at det fantes andre språk og kulturer i Nord-Amerika som ikke ble inkluderte i det amerikanske skolesystemet. Jeg begynnt å utforske urfolksspråk i Nord-Amerika og ble kjent med lærere og aktivister som kjempet (og kjemper) for å bevare språkene sine. Studier og arbeid i flere land i de påfølgende årene fått meg til å se på flerspråklig utdanning som nøkkelen til en mer inkluderende skole og samfunn. Å se på språkene som er ekskluderte fra skole og samfunn, utforske hvorfor og hvordan de er marginaliserte og forhandle for en mer rettferdig språkpolitikk og praksis er fortsatt ambisjonen min som forsker og foreleser.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Forskningen min består av feltarbeid med intervjuer og deltakende observasjon, i tillegg til analyse av relevante dokumenter som språkpolitiske lovverk, undervisningsplaner, og undervisningsmateriale. Ved å tilbringe mye tid i samvar med lærere, innlærere og andre deltakere i konteksten jeg forsker på, får jeg nye innsikter i utfordringene de møter. I noen tilfeller bruker jeg også deltakende metoder (action research methods) hvor jeg som forsker diskuterer noen av disse utfordringer med personer på praksisfeltet og samarbeider med dem om å planlegge, implementere og dokumentere effekten av en intervensjon for å oppnå en positiv endring. Det kan for eksempel være å prøve ut en mer inkluderende pedagogisk praksis eller en alternativ form for evaluering i flerspråklige klasserom.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Som medlem i AYF ser jeg fram til å være med i dialog om internasjonalisering og språkbruk i akademia. Forskning i dag er preget av internasjonal mobilitet og samarbeid, noe som kan bidra til bredde og kvalitet i kunnskapen vi produserer. Imidlertid fører dette også til at vi som forskere må ta opp viktige spørsmål, som for eksempel hvordan vi kan jobbe internasjonalt på en bærekraftig måte og hvordan vi kan styrke koblingen mellom forskning og praksis lokalt på tvers av språk og ulike prioriteringer.

 

 

 

 

 

Tobias Otterbring

Kort fortalt – hva forsker du på?

Forskningen min dreier seg om sosial innflytelse, ikke-verbal kommunikasjon og evolusjonære aspekter som kan forklare folks forbrukerpreferanser. Eksempelvis undersøker jeg om, og i så fall på hvilken måte, menneskelige stereotyper relatert til kjønn, fysisk attraktivitet eller folks høyde og vekt påvirker forbrukernes kjøpsatferd. Dette for å undersøke hvilken rolle kroppslige eller kjønnsrelaterte stereotyper spiller for vår beslutningstaking. Slik kunnskap er viktig for å gjøre folk oppmerksomme på visse utbredte stereotyper i samfunnet og utvikle intervensjoner som reduserer den negative innflytelsen stereotyper kan ha.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Generelt er jeg fascinert av folks oppfatninger om seg selv som rasjonelle, når faktisk mye av menneskelig beslutningstaking er både overfladisk og tilsynelatende irrasjonell. De typiske temaene jeg studerer og finner interessante, belyser hvorfor folks preferanser, holdninger og atferd ofte påvirkes av aspekter som kan virke irrelevante for den spesifikke situasjonen, men som fortsatt spiller en fremtredende rolle i beslutningstaking. I en forbrukssammenheng kan disse aspektene knytte seg til ansattes fysiske utseende, men også deres kjønn og alder.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært interessert i kommunikasjonsmåter som går utover det uttalte ordet, men som fortsatt påvirker oss. Av den grunn har ikke-verbal kommunikasjon gjennom tegn som smil, øyekontakt og fysisk utseende vært områder som har ligget meg nært. Mye av forskningen min prøver å anvende teorier om sosial innflytelse og slike ikke-verbale tegn til noe vi sannsynligvis alle kan forholde oss til, enten vi liker det eller ikke: shopping.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg har ganske varierte arbeidsdager, med oppgaver som spenner fra å utføre eksperimenter, distribuere spørreskjemaer og gjøre statistiske analyser av innsamlet data til å samarbeide i store, tverrkulturelle forskningsprosjekter med forskere fra hele verden eller kjøre feltstudier i dagligvarebutikker, banker og hoteller. Mye av tiden min er dedikert til å skrive akademiske artikler og formidle forskningsresultater på forskjellige måter. Jeg håper å forsterke det sistnevnte i løpet av årene i Akademiet for yngre forskere.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Bortsett fra et generelt søkelys på måter å forbedre og intensivere forskningsformidling til allmennheten, ønsker jeg å jobbe for en bredere debatt om hva akademisk frihet egentlig er – eller burde være – og hvilke problemer, men også muligheter for læring og kunnskapsutveksling som oppstår når mennesker med diametralt motsatte meninger får lov til å ytre sine respektive standpunkter uten fare for å bli ekskludert. Dermed håper jeg å kunne sette akademisk frihet mer på dagsorden i løpet av min tid i Akademiet for yngre forskere.

Nora Elise Hesby Mathé

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på samfunnsfagdidaktikk, nærmere bestemt læring og undervisning i samfunnsfag. Det lar meg kombinere to av de tingene jeg er mest opptatt av: Utdanning og samfunnsspørsmål.

I min forskning fokuserer jeg på noen av de mest aktuelle samfunnsutfordringene vi står overfor i dag. Særlig er jeg opptatt av å løfte frem unges perspektiver på det politiske og på sin egen rolle i samfunnet. Jeg er også opptatt av å undersøke hvordan unge kan rustes til mer aktiv samfunnsdeltakelse og hvordan samfunnsfagundervisningen kan bidra til dette.

Som prosjektleder i QUISST – Quality in Social Science Teaching, er jeg glødende opptatt av spørsmål knyttet til undervisningskvalitet i samfunnsfag. QUISST er en del av QUINT – Quality in Nordic Teaching, Nordisk senter for fremragende forskning, ved Universitetet i Oslo. Her analyserer jeg videodata fra klasserom for å undersøke lærernes undervisningspraksiser og hvordan elevene jobber med fagstoffet. Det handler om hvor kognitivt utfordrende undervisningen er, kvaliteten på klasseromsdiskusjoner, hvordan samfunnsvitenskapelig kunnskap brukes for  å belyse aktuelle tema og hvordan lærerne kobler fagstoffet til elevenes erfaringer og interesser. Koblinger mellom fagstoffet og elevenes liv kan nettopp knyttes til det å ta elevene på alvor som unge medborgere og politiske aktører.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Samfunnsfag er et samtidsfag og speiler på mange måter det som skjer i samfunnet. Det betyr at noen av de mest spennende temaene innenfor mitt fagfelt handler om de store utfordringene vi står overfor i Norge og verden og hvordan skolen best skal kunne ruste elevene til å håndtere disse. En viktig problemstilling er hvordan samfunnsfaget skal støtte og fremme elevers samfunnsdeltakelse, blant annet ved å bidra til deres kunnskap om samfunnet og inspirere dem til å bli interesserte og aktive borgere. Denne oppgaven er viktig med tanke på å opprettholde og styrke demokratiet, håndtere klimakrisa, og det å leve i et mangfoldig samfunn. Et av samfunnsfagets viktigste formål er å utdanne de unge menneskene som på ulike måter skal drive samfunnet videre. Derfor er jeg opptatt av unge som aktører og deres perspektiver både på samfunnsfaget og samfunnet de er en del av. Samtidig kompliseres skolens oppdrag av at samfunnet er i kontinuerlig endring. Det ligger altså et paradoks i det å skulle forberede elevene på en ukjent fremtid.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Da jeg gikk på videregående, var jeg skikkelig interessert i samfunn og politikk. Jeg hadde lærere i disse fagene som jeg satt stor pris på, og jeg endte jeg opp med å søke meg inn på Lektorprogrammet ved UiO for å studere nettopp samfunnsvitenskap. Jeg skrev masteroppgave i samfunnsfagdidaktikk og storkoste meg med det. Som ferdig utdannet lektor jobbet jeg som samfunnsfaglærer i videregående skole. Det var spennende og lærerikt, og fikk meg til å bli nysgjerrig på ulike sider ved elevenes arbeid med og læring i samfunnsfag. Jeg holdt kontakten med UiO mens jeg jobbet i skolen, og da jeg ble oppfordret til å søke en stipendiatstilling i samfunnsfagdidaktikk opplevde jeg noen fantastiske år som stipendiat. Det har ikke vært noen tvil i mitt sinn om at det er samfunnsfagdidaktikk jeg vil drive med. Ikke bare får jeg jobbe med samfunnsvitenskapelige og fagdidaktiske tema som jeg brenner for, jeg får også være lærerutdanner for fremtidens lærere!

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskerhverdag er variert. Jeg jobber med videodata fra klasserom, intervjudata og kvantitative data fra spørreskjemaer blant lærere og elever. En del av jobben min handler derfor om å reise rundt til skoler for å observere elever, lærere og undervisningssituasjoner. Det videre arbeidet innebærer lesing av forskningsartikler skrevet av andre, analyser av datamateriale, diskusjoner med kolleger og skriving av artikler. I QUISST-prosjektet har vi jevnlige digitale møter og workshops der vi sammen diskuterer videoer fra klasserom i alle de nordiske landene for å se på likheter og forskjeller mellom samfunnsfagundervisningen i de ulike landene og utvikle en forståelse av hva kvalitet i samfunnsfagundervisning kan innebære. I tillegg til å jobbe med min egen forskning, veileder og underviser jeg både masterstudenter og doktorgradskandidater. Det å få følge andres forskningsprosjekter på denne måten er både morsomt og inspirerende.

Jeg prioriterer å formidle forskningsbasert kunnskap til skolesektoren og andre som jobber med utdanning. Blant annet skriver jeg populærvitenskapelige tekster, både alene og sammen med masterstudenter, og holder foredrag og workshops på ulike arenaer.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Som medlem i AYF har jeg lyst til å være med å utvikle kunnskapsgrunnlaget om yngre forskere i Norge. Forskningspolitiske saker som kan være utfordrende for alle som jobber med forskning kan påvirke yngre forskere på andre måter enn mer etablerte forskere. Typiske utfordringer for yngre forskere, som midlertidighet og karriereutvikling, er viktige saker i seg selv, men også knyttet opp mot andre forskningspolitiske temaer som akademisk frihet og autonomi, kvalitet i forskning og behovet for solid forskningsformidling. I dette spenningsfeltet spiller AYF en viktig rolle.

I tillegg til forskningspolitikk er jeg spesielt opptatt av hvordan vi som forskere kan formidle forskningen vår på en måte som er tilpasset ulike målgrupper og som samtidig er nyansert. Det kan være krevende å få til fengende formidling samtidig som man ivaretar de forbehold som gjerne er forbundet med forskningsprosessen og resultatene av denne. Dette er et viktig tema med stor betydning for tilliten til forskning ellers i samfunnet og som det er viktig å ta på alvor.

Natalia Kucirkova

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg undersøker barns lesing og skriving og hvordan ny teknologi påvirker denne prosessen. Hovedmotivasjonen i arbeidet mitt er å sikre sosial rettferdighet i barns læring og deres bruk av teknologier. Det er store forskjeller på innholdet i barns bruk av teknologier og opplevelsene de har, og tilgang til teknologier i ulike familier, skoler eller land.

Jeg forsøker å bidra til denne problematiken ved å fokusere på barns «agency» i lesing, det vil si barns valg når de skal velge hva og hvordan de leser, på og utenfor skjermen.

Jeg jobber på tvers av akademia, industri og praksis, det vil si blant annet sammen med lærere og utvikler av teknologier. Jeg forsker ikke bare på hva som kan fungere fra et teoretisk perspektiv, men prøver ofte også å direkte oversette forskningen til verktøy for barn. Arbeidet mitt er tverrfaglig, så jeg bruker ideer fra utdanning så vel som psykologi og informatikk.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Barns lesing – akkurat som andre områder av læringen – har blitt sterkt påvirket av den stadige tilstedeværelsen av teknologier. I leseforskning har det vært mange fremstillinger om digitale bøker påvirker barns lesing negativt. Flere studier har sammenlignet barns læring med papirbøker mot digitale bøker, for å finne ut fordelene og ulempene ved skjermen. Nå har feltet imidlertid beveget seg videre og forskere fokuserer ikke på «om», men «hvordan» teknologier kan støtte barns læring. Med denne tilnærmingen fokuserer jeg på hvordan teknologier hjelper barn å ta gode valg og engagsjere dem i historier og tekster som beriker deres forståelse av verden. Det vil si historier som lærer barn om mangfold og tilhørighet i en global verden. Det innebærer også  historier som engasjerer deres visuelle sans, sammen med hørsel- og berøringssans på en ny måte, de såkalte multisensoriske historiene.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Et av mine beste barndomsminner er å sitte på fanget til bestefaren min og lese bøker sammen. Han fortalte meg historier, og jeg lot som om jeg kunne lese ved å fortelle ham historier basert på bilder i boken. Vi oppfant verdener sammen og det var veldig minnerikt. I dag spiller barn en annen type fantasispill. Jeg ønsker å forstå hva som er mulig med teknologiene, hvordan ulike digitale avatarer, spill og apper engasjerer barns forståelse av historier, hvilke historier barn forteller og hvorfor.

Jeg startet denne prosessen med å se på bøker laget av barn og deres foreldre på papir. Jeg kalte dem personlige bøker. Deretter jobbet jeg med personlige bøker laget med ipads og smarttelefoner. Jeg utviklet en app som barn kan lage sine egne digitale historier med. Jeg undersøkte barns bruk av denne appen og innholdet i de digitale historiene. Disse historiene er spennende fordi de engasjerer barns syn, hørsel og berøring, men historier kan  også engasjere alle våre sanser; nå ser jeg på historier som engasjerer barns luktesans. Det høres kanskje rart ut, men lukten er faktisk en veldig viktig sans om hvordan vi føler og tenker om disse opplevelser. Jeg undersøker hvordan lukt bidrar til barns læring av fortellinger og eventyr.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Dette avhenger av prosjektet og fasen av prosjektet. Jeg bruker en blanding av metoder for kvalitativ og kvantitativ forskning; noen ganger analyserer jeg data i tabeller og statistikk, og noen ganger analyserer jeg intervjuer. Jeg elsker datainnsamlingen når jeg kan snakke med barn og være sammen med dem. Jeg prøver alltid å inkludere barn i forskningsprosessen som aktive deltakere eller medforskere. Jeg spør dem hva de opplever som utfordringer og hva de ønsker å endre. Sammen søker vi etter løsninger. En slik forskningsprosess er veldig berikende for meg, jeg lærer alltid noe nytt!

Jeg jobber i et forskningsteam, selv om vi noen ganger har individuelle oppgaver.
Akkurat nå jobber jeg mye digitalt og med kolleger fra andre land. Det er fordeler med å jobbe digitalt, men også ulemper – jeg ender med å jobbe veldig mange timer.  Så dersom det er et hverdagsmønster i mitt forskningsliv, så er det at hver eneste dag er travel, spennende og lærerik.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Sammen med andre yngre norske forskere ønsker jeg å bidra til forskningsbasert faglig- og fagpolitisk diskusjon nasjonalt og internasjonalt. Jeg er spesielt motivert for å formidle kunnskap om forskning knyttet til tidlig barndom og særlig om utvikling av leseevne i barndommen. Jeg ønsker å jobbe sammen med andre medlemmer i Akademiet og oppmuntre flere unge forskere til å velge barnehageforskning som hovedfelt. På den måten kunne vi adressert dagens ubalanse i forhold til mangel på unge forskere innen dette feltet.

I utdanningsforskning, og spesielt i utdanningsforskning knyttet til barndommen, er det svært få eksempler på hvordan forskere kan utvikle produkter for små barn. AYF-nettverket kan være en god arena å dele de beste eksemplene og inspirere andre forskere fra forskjellige fagfelt til å oversette forskningen til praksis på denne måten. AYF-nettverket et ideelt sted å synligjøre det forskningsmessige potensialet i barnehage og begynneropplæring gjennom teknologier til tross for de sosioøkonomiske begrensningene som mange barn opplever i dag.

Bjarte Aarmo Lund

 Kort fortalt – hva forsker du på?

Enzymer er cellens maskineri, og disse komplekse biomolekylene får alle slags reaksjoner til å gå. Med enzymer kan vi bryte ned stivelse og fett, sende signaler, endre DNA og bygge opp de molekylene cellen trenger. Enzymer er bygd opp av enkle byggeklosser, men har en intrikat tredimensjonal struktur.  Ved å bruke strukturbiologi, beregningskjemi og biofysikalske metoder er jeg opptatt av å forklare hvordan enzymer fungerer på atomnivå. Når vi forstår mekanismene som enzymene fungerer med, kan vi begynne å designe våre egne enzymer for å møte verdens behov. Vi kan lage bedre vaskemiddel som ikke krever så høy temperatur, mer skånsomme prosesser i industrien og vi kan forstå sykdomsprosesser bedre og lage nye legemidler. Mitt hovedfokus er på hvordan enzymer er tilpasset til å fungere i lave temperaturer. Er det en skjult «signatur» som beskriver alle kuldetilpassede enzymer, eller har det samme problemet blitt løst på flere forskjellige måter? Kanskje viktigere er spørsmålet om vi kan overføre disse strategiene til andre systemer, for å skreddersy enzymer til våre behov.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Enzymet er kodet for med gener , og grunnhypotesen i feltet er at hele enzymets struktur og funksjon bestemmes av gensekvensen. Fremskritt i maskinlæring har nå betydelig utvidet hvor mange enzymers tredimensjonale struktur vi kan predikere. Tilsvarende fremskritt er ikke gjort for enzymers funksjon, og vi er fortsatt begrenset til å sammenligne sekvenser og gjøre slutninger basert på sekvenslikhet. Samtidig skjer det enorme fremskritt i teknologien som er tilgjengelig i laboratoriet som tillater oss å lære mye mer om hvordan enzymers aktivitet blir regulert: hvilke små molekyler som kan binde og modulere aktivitet, og hvilke partnere enzymene har. Noen parforhold varer livet ut sies det, men det er ikke nødvendigvis sant for enzymer som vel så gjerne har mer flyktige interaksjoner.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg var fra ungdomsskolen sikker på at jeg skulle studere, men ville helgardere meg og fant ut at det ikke var så stort sprang fra det som den gang var kjemi og prosessfag til studiespesialiserende, og at jeg da kunne sitte igjen med både fagbrev og studiekompetanse. Jeg husker også godt første gangen jeg innså at kjemien er en empirisk vitenskap, og jeg fikk gå på laboratorie og teste hypoteser fremfor å bare sjekke læreboken. Så endte jeg opp med å få lærlingeplass ved institutt for kjemi, og der trivdes jeg så godt at jeg ble værende. For meg handler det om å ha forklaringskraften til kjemien, de nokså klare underliggende prinsippene, og relevansen for livet rundt oss. I bloggen min, godkjemi.net, skriver jeg når jeg finner tid om all kjemien som omgjør oss, og hvordan kunnskap er med på å ufarliggjøre det som for mange fremstår som skummelt.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg blir lett rastløs av å skulle gjøre det samme hele tiden. Nå er jeg så heldig at jeg jobber i et brytningspunkt mellom beregningskjemi og laboratoriebaserte teknikker. Jeg får selv kjøre beregninger, noen på hundretusenvis av CPU-timer, men også gå på laboratoriet og kjøre mine egne forsøk der. Det aller meste av forskningen min er i team, med kollegaer og samarbeidspartnere. Så dagen min er vanligvis en blanding av laboratorieforsøk, beregninger, møter og artikkelskriving. Jeg er med i veiledningsteam for noen stipendiater og det gir enda større bredde i arbeidsoppgavene siden ikke alle sammen er på samme prosjekt.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Formidling har siden jeg selv var student vært en hjertesak for meg, og jeg har vært så heldig at jeg har fått ledet mange kjemishow for publikum som har strakt seg fra barnehagebarn til Hans Majestet Kong Harald. Men, mens jeg fortsatt setter pris på en god eksplosjon begynner jeg å bli usikker på om det virkelig er dette vi ønsker å  formidle om kjemien. Det er jo (dessverre?) i liten grad beskrivende for min arbeidshverdag med eksplosjoner og ildkuler. På den andre siden ser jeg på sorg på «kjemisett» som blir solgt til barn i dag som bare inneholder natron og eddik for å lage puslete vulkaner med såpeskum. Jeg har ikke svarene i dag, men jeg har lyst til å tenke nytt om formidling av kjemifaget.

Når det gjelder forskningspolitikk, så er jeg opptatt av at forskning skal være åpent for alle. Usikre arbeidsforhold med utstrakt midlertidiighet og prosjektfinansiering gjør at forskning i Norge må sies å være forbeholdt middelklassen. Jeg tror vanskelig jeg kunne anbefale noen å bli forskere, om det ikke var fordi de brant for faget og var i en posisjon der de kunne prioritere å ha en spennende arbeidshverdag fremfor økonomisk stabilitet.

Kai Arne Hansen

Kort fortalt – hva forsker du på?

Forskningen min er spisset inn mot populærmusikk, kjønn og identitet, og omfatter også de sosiale og kulturelle betydningene av teknologiske og medierelaterte samfunnsutviklinger, samt musikks rolle i barns oppvekst og sosialisering. Ved å kombinere musikkvitenskapelige metoder med perspektiver fra fagfelt som kjønnsstudier, sosiologi og mediestudier, etterstreber jeg en holistisk og nyansert forståelse av relevansen av musikalske uttrykk, praksiser og opplevelser for kulturelle, politiske og samfunnsmessige forhold. Publikasjonene mine tar opp vidt ulike problemstillinger innen dette landskapet.

De siste årene har jeg vært særlig opptatt av popartisters representasjoner av maskulinitet, samt hvordan rådende idéer knyttet til musikk, maskulinitet og kjønn kommer til uttrykk i offentligheten i form av f.eks. mediedekning, plateanmeldelser og innlegg i sosiale medier. Dette arbeidet har resultert i monografien Pop Masculinities: The Politics of Gender in Twenty-First Century Popular Music (Oxford University Press, 2021), som bl.a. forsøker å belyse hvordan forventninger, holdninger og praksiser knyttet til maskulinitet har endret seg (eller bestått) i kjølvannet av #MeToo-bevegelsens framvekst. Jeg har også forsket på popfeminisme, kjønnede forståelser av ulike former for «musikalsk arbeid», estetisering av vold i musikkvideoer, musikk og migrasjon, barns musikalske miljøvernengasjement og spørsmål knyttet til digitalisering, nye medier og kulturelt demokrati.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Felles for mine ulike forskningsinnsatser er det at de er motivert av en interesse for de sosialpolitiske strømningene som både speiles i og formes av populærkulturen. Viktige spørsmål i denne sammenhengen dreier seg om musikk og musikkulturers rolle i og relevans for ulike samfunnsmessige omstendigheter og utfordringer. Det at samfunn og kulturer er i kontinuerlig endring gjør det både spennende og utfordrende å arbeide i dette feltet, og understreker samtidig viktigheten av at forskning etterstreber å stadig oppdatere teorier, metoder og forståelser i takt med samfunnsutviklinger.

Nylig har det blitt rettet fornyet oppmerksomhet mot ytrings- og forskningsfrihet i akademia, både i Skandinavia og andre steder, noe som har særlig relevans for fagfelt av stor politisk og offentlig interesse. Forskning som omhandler spørsmål knyttet til klima, kjønn, seksualitet, diskriminering m.m. kan få mye oppmerksomhet og skape opphetet debatt, på godt og vondt. Jeg mener det er viktig å ruste yngre forskere til å navigere disse omstendighetene, og å sikre gode forhold for kunnskapsutvikling også på omstridte fagområder.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har en bred bakgrunn som musiker og musikkinteressert, noe som ledet meg til studier ved Insitutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. I løpet av studietiden vokste engasjementet for den kritiske, identitetsorienterte musikkvitenskapen seg like stort som engasjementet for det å spille selv, og dette fagfeltets tverrfaglige innretning gav etter hvert også grobunn for en stor interesse for kjønnsstudier, mediestudier og andre fagtradisjoner. Jeg er veldig interessert i sammenhenger mellom ulike problemstillinger og tematikker, noe som fører meg inn i stadig nye teoretiske, metodologiske og faglige landskap. Denne variasjonen kombinert med flersidigheten ved problemstillingene jeg forsker på, er stadig en motiverende faktor.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min hverdag som forsker er preget av mine brede interesseområder og tverrfaglige tilnærming. Jeg bruker en del tid på å analysere sanger og musikkvideoer, og kontekstualiserer gjerne slike analyser gjennom å studere intervjuer, promomateriale, avisartikler og innlegg i sosiale medier. Når jeg arbeider med studier som er mer fortolkende bruker jeg mye tid på å skrive, da presisjonen og tydeligheten i den skriftlige fremstillingen blir en del av metoden. Jeg bruker også mye tid på å lese og gå i dialog med eksisterende forskning og relevant ikke-akademisk (fag)stoff. Andre ganger kan forskningen min involvere det å gjennomføre intervjuer eller å bidra til utviklingen av en interaktiv app, to ting som har inngått i det internasjonale prosjektet ‘Mapping the Music of Migration’ som jeg er lokalt ansvarlig for i Norge.

Utover å arbeide med egen forskning bruker jeg også en del tid på redaksjonelt arbeid og forskningsformidling, blant annet som ansvarlig redaktør for musikkforskningstidsskriftet Studia Musicologica Norvegica og som fagansvarlig og skribent for Store norske leksikon. Jeg synes for øvrig at veiledning på master- og doktorgradsnivå er blant de mest givende delene av jobben min, ikke minst fordi jeg selv lærer mye av dette arbeidet.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Slik som når det gjelder forskning og undervisning, så ser jeg holistisk på mitt fagpolitiske engasjement – jeg er opptatt av sammenhenger mellom ulike forskningspolitiske problemstillinger og av å se de store bildene. Det er derfor en rekke saker knyttet til både formidling, tverrfaglighet og forskningspolitikk som er viktige for meg. Jeg vil likevel trekke fram to områder jeg er spesielt opptatt av.

For det første er det nødvendig å fortsette å jobbe for økt likestilling, mangfold og inkludering ved norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner. AYFs tidligere rapporter på området har vist at diskriminering og manglende inkludering fortsatt preger arbeidshverdagen til mange yngre forskere, noe som peker på et behov for økt fokus på disse utfordringene og utarbeiding av målrettede tiltak. For det andre er det et vedvarende behov for mer forutsigbare karriereveier innen kunnskapssektoren. I denne sammenhengen oppfatter jeg problemstillinger knyttet til midlertidighet, ferdighetstrening og hvordan institusjoner kan tilrettelegge for at yngre forskere kvalifiserer seg til vitenskapelige toppstillinger som særlig viktige. Gjennom mitt engasjement i disse sakene og andre håper jeg å kunne bidra til å gjøre fremtidens akademia i Norge både attraktivt, bærekraftig og givende for et mangfold av unge forskere!

Siddharth Sareen

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg studerer styring av energiomstilling. Energiinfrastruktur endres i små og store skalaer, på raske og sakte måter. Disse endringene har ulik innvirkning på forskjellige interessenter: borgere, næringer og myndigheter. Det er hull mellom de som tar avgjørelser og de som blir berørt av beslutningenes konsekvenser. Jeg bruker sosial teori og en rekke kvalitative metoder, for eksempel ekspertintervjuer, fokusgruppediskusjoner og flersteds-orientert datainnsamling, for å forstå effekten av slike avgjørelser gjort på rettferdighet. Noen spørsmål som interesserer meg, er: Hvem har fordeler, hvem bærer byrden, og hvordan holdes beslutningstakere ansvarlige?

En av driverne for energiomstilling i dag er bærekraft. For å nå globale mål for å redusere klimaendringene, trenger vi raske, massive overganger til systemer med lavt karbonutslipp. Dette betyr betydelige endringer i våre levemåter og vår samfunnsplanlegging og i kildene og energitypene vi bruker til å drive samfunnsaktiviteter. Forskningen min ser blant annet på flere deler av energisystemet, fra solcelleanlegg i Portugal til utvinningsindustri i India, og fra energifleksibilitet i europeiske elektriske nett til hvordan digitaliserte energisystemer påvirker hverdagen i byene våre.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det er ingen mangel på interessante spørsmål om hvordan energiomstilling styres! Det er en av de mest spennende og utfordrende samfunnsinnsatsene noensinne. Energisystemer utvikler seg kontinuerlig og på komplekse måter. Det som fascinerer meg mest, er de sosiale og politiske aspektene av det som inntil nylig har blitt bektraktet som en stort sett teknisk bekymring. Hvordan kan vi radikalt endre systemene vi har blitt avhengige av for alt vi gjør, samtidig som vi er rettferdige overfor de som driver og bruker energisystemer?

Dette er et stort spørsmål, og svarene er varierte. Jeg bruker en del av tiden min på å lure på hvordan vi best kan forstå endringene som pågår på en måte som representerer flere aktørers perspektiver, inkludert typisk marginaliserte grupper. En annen ting som motiverer forskningen min, er å produsere gjennomførbar kunnskap som kan ha reell innvirkning på energipolitikken. En måte å adressere denne bekymringen på er å jobbe med innbyggernes forståelse av hvilke energisystemer vi ønsker å leve med, og hvordan vi kan muliggjøre dem. Uten offentlig legitimitet for å støtte det, er den raske og massive energiomstillingen vi trenger, usannsynlig.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært drevet av en trang til å bidra til samfunns- og miljømessig rettferdighet. En annen viktig lidenskap har vært å skrive – både analytisk og kreativt. Akademia presenterer en ideell plattform for å kombinere begge disse interessene, og energiomstillinger er blant de største sosioøkologiske problemene i vår tid. Universitetet er et sted hvor man kan forfølge disse interessene, både med kolleger på kontoret og ellers rundt om i verden, og engasjere seg med mange ivrige sinn gjennom undervisning. Jeg vokste opp i alternative Krishnamurti-skoler og har alltid vært inspirert av helhetlige tilnærminger til læring.

Så på en måte har akademia vært et naturlig sted å være. Men jeg har gått en veldig bred vei til forskningsinteressen min, både når det gjelder fagfelt og arbeidsplass. Jeg har valgt å være eksplisitt tverrfaglig i forskningen min, som har kommet med sine utfordringer, men også mange fantastiske muligheter. I en alder av 32 år har jeg jobbet i syv land og har en fast førsteamanuensisstilling innen energi og miljø, med et bredt mandat til å jobbe med styring av energiomstilling på tvers av samfunnsvitenskapene. Det har vært en fantastisk opplevelse, og jeg fortsetter å være spent på hvordan forskningsinteressene mine utvikler seg.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Dagene mine er veldig varierte; de er fulle av multitasking, men jeg har også bevisst satt av tid til å konsentrere meg om det viktige arbeidet med å tenke, reflektere og skrive manuskripter. Jeg har hatt det fantastiske privilegiet å få tilbringe mye tid på feltarbeid – omtrent en femtedel av tiden min det siste tiåret har gått med til det. Dette har vært mulig på grunn av flere faktorer. En faktor er å sikre en god del ekstern finansiering, noe som krever litt flaks, men også mye arbeid og dyktighet innen forskningsfeltet. En annen faktor er en fleksibel arbeidsplass med et flatt hierarki og kolleger som er morsomme å samarbeide med. Dette har jeg bevisst prioritert når jeg har tiltrådt akademiske stillinger. Å reise for å bedrive feltarbeid er bare mulig når det er tilrettelagt for fleksibilitet i planleggingen av andre forpliktelser.

En annen ting jeg virkelig liker med hverdagen som akademiker, er autonomien og fleksibiliteten som følger med hvis du elsker det du gjør: Det er samtaler over en kopp kaffe, undervisning i små grupper og store auditorier, møter på campus og andre steder i verden, og sosiale og forskningsrelaterte arrangementer, personlig og på nettet. Jeg er med på å drive flere nettverk og initiativer i Europa og lokalt, noe som kommer med sin egen rytme. Men det er alltid tid til lange hundeturer og familiekvelder ute i byen eller med venner!

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg er opptatt av å bidra til å bygge en mer variert, åpen akademisk kultur som samler mennesker på tvers av etnisitet, kjønn, alder og nasjonalitet. Akademia i Norge endres raskt, med mer internasjonalisering og mer press på akademisk arbeidskraft enn noen gang før. Vi er likevel i en relativt privilegert posisjon sammenlignet med de fleste andre deler av verden, og jeg er opptatt av å identifisere måter å utnytte dette på ved å adressere globale utfordringer  i forskningen vår. Slike endringer kommer med kompleks dynamikk som er viktig å forstå og adressere sammen gjennom plattformer som AYF. Jeg ser på et slikt engasjement som et positivt skritt i seg selv.

Min egen erfaring, først som postdoktor og nå som fakultetsmedlem ved to norske universiteter, så vel som i flere andre land tidligere, inkludert flere år i Danmark under doktorgradsstudiene, har gjort meg veldig oppmerksom på noen av problemstillingene som har en betydning for hvordan norsk akademia kan bli enda mer inkluderende og produktiv. Jeg har vært heldig å få være en del av flere programmer som tar sikte på å tiltrekke og utvide regionalt talent og mangfold, og jeg ser fram til å bringe innsikt fra dette fortsatt pågående engasjementet i aktiviteter på AYF.