Erik Sveberg Dietrichs

«Jeg brenner for å formidle kunnskap, det gjelder både kommunikasjon av forskningsresultater til allmenheten og å føre kunnskap fra basalforskning til klinisk medisin, slik at pasientene får nytte av det grundige arbeidet som utføres i laboratoriene.»

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på legemiddelbehandling, med spesielt fokus på alvorlige og potensielt livstruende konsekvenser av behandling med legemidler mot psykiske lidelser. Det er stor variasjon i hvordan kroppen reagerer på legemidlene vi tar. Hos to personer som tar samme dose medisin kan den ene ha manglende effekt av medikamentet, mens den andre kan få kraftige bivirkninger, som vektoppgang, diabetes eller i verste fall; hjertestans. For å forhindre dette må vi kartlegge de underleggende mekanismene gjennom basalforskning og forskning på pasientprøver fra klinikken.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

De største utfordringene innen mitt fagfelt ligger i å finne så god medikamentell behandling som mulig for pasienter med psykiske lidelser. Dette er vanskelig, ettersom medikamentene som er i bruk har et betydelig potensial for å gi kraftige bivirkninger, samtidig som det er stor individuell variasjon i hvor effektive de er mot sykdommene vi bruker dem mot. Dermed er det avgjørende å optimalisere behandlingen med de mange legemidlene vi har tilgjengelig i dag, men også å utvikle nye og bedre behandlingsstrategier mot sykdommer som psykoser, bipolar lidelse, angst og depresjon.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært nysjerrig og har blitt eksponert for forskningsverdenen gjennom familien. Lenge ville jeg studere biologi, men fant ut at veien til en forskerkarriere var lettere gjennom forskerlinjen på medisinstudiet, som er et fantastisk tilbud til studenter ved de fire medisinske fakultetene i Norge. Jeg startet på forskerlinjen uten å ane hva jeg ville jobbe med, men kom raskt i kontakt med professor Torkjel Tveita, som lette etter måter å behandle hjertesvikt under oppvarming fra dyp hypotermi. Dette var min introduksjon til translasjonell forskning, som betyr at vi hadde et klart klinisk mål bak basalforskning som vi gjorde på laboratoriet. Det translasjonelle perspektivet er noe jeg er like fascinert av og opptatt av i dag, som da jeg startet på forskerlinjen ved medisin i Tromsø.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Nå jobber jeg som veileder og forskningsgruppeleder, derfor har jeg større ansvar for å lede retningen på arbeidet som mine kollegaer gjør i laboratoriet enn selv å jobbe på labbenken. Selv om det praktiske labarbeidet til tider kan være et savn, er det veldig spennende å analysere data og finne betydningen av dem, som samtidig genererer nye hypoteser og grunnlag for nytt vitenskapelig arbeid. Jeg jobber også mye med å skrive sammen forskningsresultatene til vitenskapelige artikler og populærvitenskapelige arbeider, som artikler, podcast og bøker.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Innen forskningen er jeg opptatt av det translasjonelle perspektivet, altså kunskapsformidling på tvers av fagfelt og mellom laboratoriet og klinikken, slik at pasienten kan få bedre behandling. Det translasjonelle perspektivet kan også relateres til  forskningsformidling; det å gjøre komplisert medisinsk informasjon tilgjengelig for allmenheten er viktig både for å gi informasjon til mennesker i sårbare situasjoner, men også for å bygge opp tilliten mellom akademia og resten av befolkningen. De siste årene har politiske strømninger ført til redusert tillit til forskningsbasert kunnskap, dette er noe vi må kjempe mot ved å bli bedre på å formidle det viktige arbeidet vi gjør. Derfor ønsker jeg å fortsette med å skrive populærvitenskapelige bøker. Nylig har jeg også startet podcast om legemiddelbehandling og psykiatri, og ønsker å utvikle dette konseptet til en viktig formidlingsarena til allmenheten, om et vanskelig tema som angår store deler av befolkningen.

Katrine Holter

«Akademia bør løsrive seg fra det rådende paradigmet der kvantitet betones sterkere enn kvalitet, der den viktige grunnforskningen synes å tape terreng for kortsiktig samfunnsnyttig forskning, og der kunnskapens egenverdi blir underkommunisert.»

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker innen strafferett og er opptatt av spørsmål som bl.a. hva strafferettlig skyld er, hva som kjennetegner strafferetten som normativt system sammenlignet med etikk og moral, og hvordan den som er satt til å anvende jussen i det daglige, kan dra konkret nytte av slike grunnleggende innsikter i sine avgjørelser.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Strafferetten er et fag som opererer i et spenningsfelt mellom teori, domstols- og påtalepraksis og politisk styring. Gitt dette spenningsfeltet, er spørsmålet om hva som kjennetegner en god rettsstatlig strafferett spesielt spennende. For når bør politikere ty til strafferetten som styringsmiddel i samfunnet? Hvilke handlinger bør kriminaliseres? Et annet stort, spennende og litt uutforsket spørsmål, er hva jurister kan lære av språkfilosofien når vi tolker hva straffebudene våre går ut på.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

For min del ble akademia et valg som egentlig var begrunnet i at jussutdanningen etter min opplevelse var litt vel detaljorientert. Jeg savnet flere teoretiske dybdestudier – den type undersøkelser som innebærer at man graver seg ned i fagets grunnvoller for å forstå hvorfor reglene på overflaten er utformet slik de er. Denne nysgjerrigheten motiverte meg til å bli stipendiat på juridisk fakultet på Universitetet i Bergen. Der valgte jeg å skrive doktoravhandling om hva det vil si å gjøre noe straffbart med vilje.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Som rettsviter dreier min forskning seg om å studere normer og begreper. Rettsvitenskapelig forskning er tekstbasert, og handler om å analysere juridiske problemstillinger med utgangspunkt i rettskilder, f.eks. lovtekst, lovforarbeider, dommer og litteratur. Samtidig skal rettsviteren holde dette opp mot vurderinger av hva som er en rimelig løsning, og som best avveier ulike hensyn til tiltalte, til fornærmede og til rettssystemet.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg brenner for forskningsformidling, og da særlig det å sette rettsstatstematikk på agendaen. Fordi jeg drifter min egen podkast, har jeg noe erfaring som kanskje kan komme til nytte for humanistenes podkast. Ellers er jeg også opptatt av forskningspolitikk, særlig spørsmål om forskningsfinansering (f.eks. Forskningsrådets rolle i akademia), akademisk ytringsfrihet og systemspørsmål knyttet til opprykk, rekruttering o.l.

Ragnhild Irene Klæboe Jacobsen

«Jeg vil fremheve det fantastiske med forskning: gleden ved å utforske det ukjente og finne svar som bidrar til å forme fremtiden!»

Kort fortalt – hva forsker du på?

På dagtid jobber jeg som forsker for May-Britt og Edvard Moser ved NTNU. Der ser jeg på to hjerneområder som binder sammen informasjon om det stedet du befinner deg på og hva du opplever der. Du har kanskje lagt merke til at det er vanskelig å tenke på et minne uten også å huske hvor det skjedde? Vi vet at disse hjerneområdene kommuniserer tett, men vi vet ikke hvordan, så jeg jobber med å finne ut hva slags informasjon som sendes mellom dem. Målet er å bedre forstå hvordan hukommelse og stedsans fungerer, slik at vi kan finne ut hva som skjer når disse relaterte funksjonene ødelegges, for eksempel ved utvikling av demens.

På fritiden forsker jeg på en eldgammel kommunikasjonsform som vi vet veldig lite om, til tross for at flesteparten av dyrene i havet bruker den: bioluminescens. Bioluminescens er lys som dyr lager selv. Kanskje har du sett det i morild og sankthansormer? Ved å studere hva disse lyssignalene blir brukt til i relativt enkle dyr, og hva slags hjernefunksjoner som er involverte når de aktiveres, vil jeg kunne avdekke selve grunnlaget for visuell kommunikasjon – en kommunikasjonsform som også vi mennesker er svært avhengige av.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Hvordan kan det ha seg at en kilo celler inni hodet ditt gjør deg til den du er?

Takket være forskning vet vi mye mer om hjernen nå enn for bare 100 år siden, mye fordi vi har kunnet sammenligne hjernene til mange forskjellige dyr. Det har gjort at vi har funnet frem til hvilke funksjoner som brukes i alle hjerner, inkludert i vår egen, og hvilke som bare brukes i noen arter. Men forskning er avhengig av teknologi, og i de siste årene har teknologien blir mer og mer spesialisert mot et lite knippe forskningsdyr: rotter og mus, bananfluer, rundormer, sebrafisk, dyreaper, og mennesker. Dette har ført oss fremover, men for å gjøre de virkelig store fremskrittene må vi øke og variere artsmangfoldet. Dette må til for å finne ut hvilke hjernefunksjoner som er universelle på tvers av arter. Er for eksempel en grunn til at det er så vanskelig å utvikle medisiner mot hjernesykdommer at noen av disse sykdommene ikke eksisterer i mus? Ved å forske på hjernene til mange forskjellige typer dyr vil vi kunne finne ut hvordan hjernen vår gjør oss til nettopp den vi er.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Som tenåring fikk jeg en økende interesse for de mange ubesvarte spørsmål som trengte en løsning. På et eller annet vis fant jeg ut at det er det en forsker jobber med. Men hva skulle jeg forske på? Da jeg senere hadde psykologi på videregående og lærte om biologien bak, var jeg solgt. Finnes det en mer fascinerende utfordring enn å finne ut hvordan hjernen fungerer? Denne fascinasjonen har aldri sluppet taket – selv etter mange år både som student og forsker. Nevrovitenskap er fortsatt det mest spennende forskningsfeltet jeg vet om!

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg jobber hovedsakelig på et laboratorium på dagtid, med søte små mus som utforsker en stor boks og spiser kjeks mens jeg prøver å finne ut hva hjernen deres gjør. Akkurat dette og forberedelsene rundt gjør jeg mest alene, men alt annet involverer også andre forskere og teknikere. Vi diskuterer hvilke eksperimenter og hvilket utstyr som må til for å kunne svare på konkrete spørsmål, hvordan man designer eksperimentene, hva resultatene man får betyr, og hvordan de best formidles til forskningsmiljø og samfunn. Forskning, spesielt eksperimentell forskning, er lagarbeid og veldig gøy!

Kvelder og helger brukes ofte til min egen fritidsforskning på bioluminescens hos marine dyr. Det er et prosjekt som fortsatt er i startfasen, så her skriver jeg søknader for å skaffe penger til utstyr, lager oppsett og tilhørende programmeringskode som jeg kan bruke til eksperimenter. Av og til er jeg heldig og får nok forskningsmidler til en tur ut på fjorden for å finne dyrene jeg er interessert i, ta dem med inn på land, og utføre de eksperimentene jeg har planlagt. I tillegg er jeg heldig som har gode samarbeidspartnere og støttespillere som hjelper til når det trengs (for eksempel når koden jeg skriver nekter å samarbeide).

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg vil formidle den fascinerende og vidunderlige verdenen som forskning er ved å skrive tekster som skaper nysgjerrighet og som fengsler både barn og voksne. Forskning kan ofte virke tørr og kjedelig med mye teknisk og nøkternt språk, men forskning er så mye mer! Jeg ønsker å vise frem hva det er som gjør at jeg og mange andre brenner for forskning: de ubesvarte spørsmålene som bare venter på å løses slik at vi kan få en sunnere, fredeligere og vakrere verden.

Jeg vil også bidra i forskningspolitiske diskusjoner med det formål å styrke den grunnleggende forskningen, som er essensiell for å løse de største utfordringene. For å gjøre banebrytende oppdagelser kreves trygge karriereveier og forutsigbar finansiering, noe som ikke er lett å få til, spesielt ikke nå som Norge er inne i en periode med redusert forskningsfinansiering. Vi må spørre: Hvordan kan vi best legge til rette for at forskningen i Norge skal kunne gå lysere tider i møte?

Dian Liu

«Jeg er en sterk og romantisk tilhenger av tverrkulturell kommunikasjon og ønsker å fungere som en bro mellom Norden og Øst-Asia, både faglig og sosialt.»

Kort fortalt – hva forsker du på?

Mitt fagfelt er utdanningssosiologi. Dette er et tverrsnittlig, tverrkulturelt og tverrfaglig felt som kombinerer arbeidsliv, kjønnsstudier, høyere utdanningspolitikk og sosiokulturelle perspektiver. I de siste årene har jeg fokusert på forholdet mellom høyere utdanning og arbeidsmarkedet, hvor vi undersøker sysselsettingsforskjeller mellom ulike sosiale grupper, samt universitetets engasjement for å fremme sysselsetting, entreprenørskap og regional innovasjon. Et annet tema har jeg fokusert på er høyere utdanning som akademisk arbeidsmiljø, hvor vi undersøker dynamikkendringer i høyere utdanning, institusjonell politikk og praksis som påvirker integreringen og karriereutviklingen til akademikere. Et spennende pågående arbeid er den komparative analysen av kvinnelig karrierefremgang mellom Norden og Øst-Asia. Til slutt vil nevne det sosiokulturelle perspektivet av skolemobbing: Vi jobber med læreres strategier for å håndtere mobbing, samt involvering av foreldre i anti-nettmobbing. Vi har også utviklet et forskningsinformert opplæringsprogram for å formidle velferdsverdi, bærekraftige og sunne undervisnings- og læringsmiljøhøydepunkter til foreldre- og lærerbefolkningen og skolesystemet.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Høyere utdanning gjennomgår store endringer. På den ene siden observeres global konkurranse om talentfulle akademikere og internasjonalisering i høyere utdanningssystemer, og universitetsreformer blir mer og mer prestasjonsdrevne. Derfor hevder mange forskere at den sosiale kontrakten mellom høyere utdanning og samfunnet blir mer kontraktuell eller instrumentell i stedet for tillitsorientert. I mellomtiden forblir sosiale ulikhetsmønstre i akademiske omgivelser uendret, med færre kvinner som har professorater, og ansatte med minoritetsbakgrunn er mindre presentert i senior forsknings- og undervisningsstillinger.

På den annen side har høyere utdanning kontinuerlig blitt bedt om å utstyre studenter med økt ansettelsesevne for å støtte en entreprenøriell og innovativ kunnskapsøkonomi, spesielt under/etter covid-19-pandemien. I mange land oppfordres universiteter til å ha et høyere nivå av arbeidsmarkedsrelevans i institusjonell praksis, for å møte behovene til industriell og teknologisk utvikling.

Jeg synes det er interessant å følge opp de sosiale og kulturelle endringene i ulike høyere utdanningssystemer og reflektere: hva er den best egnede universitetsstyringsmodellen i en spesifikk kultur? Hvordan bør vi bygge et inkluderende akademisk arbeidsmiljø? Og hva er rollen til høyere utdanning i den nye tiden?

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt? 

Jeg er født og oppvokst i fastlands-Kina hvor konkurransenivået er høyt. Hver sommer publiseres artikler av typen ‘XX millioner studenter uteksamineres fra universitetet og dette er det tøffeste ansettelsesåret’ i media. Jeg var studentjournalist for en lokal avis og rapporterte ansettelsesproblemer for kandidater. Jeg fulgte jobbsøkingsprosessen til mange studenter og observerte de lokale karrieremessene. Å få en anstendig jobb etter endt utdanning virket som en blanding av mange fakta: akademiske resultater, presentasjonsevner, personlighet, og så videre… Men hva er de viktigste ferdighetene som kreves i jobbsøking og hvordan bør universitetene forberede studenter? Dette ble de første forskningsspørsmålene i min masterstudie i Universistet i Oslo. Disse spørsmålene ble kontinuerlig utforsket under doktorgradsstudiet mitt ved Universitet i Hong Kong. Veldig interessant, jeg jobber fortsatt med spørsmålene i dag og sammenligner de forskjellige sysselsettingsmønstrene for kandidater i forskjellige land.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Typiske forskningsaktiviteter: møter og diskusjoner med samarbeidspartnere; holde presentasjoner og seminarer for kolleger og studenter; analysere data (både kvalitative fortellinger og intervjuer, og kvantitativ modellering); skrive artikler og forslag; organisering av workshops og konferanser. Forskningsmessig og personlig, er Jeg en sterk og romantisk tilhenger av tverrkulturell kommunikasjon og ønsker å fungere som en bro mellom Norden og Øst-Asia, både faglig og sosialt. Takket være IKT-utviklingen er det nå lettere å bli knyttet til kolleger fra hele verden.

Jeg er en lagspiller, selv om mye arbeid gjøres selvstendig. Sjarmen med forskerarbeid er å jobbe med mange interessenter.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Siden jeg forsker på høyere utdanning er jeg interessert i Akademiets arbeid med forskningspolitikk, og jeg ønsker å jobbe for et mer innbydende klima slik at flere unge forskere kan involveres i de forskningspolitiske diskusjonene. Unge forskere har ulike perspektiver på for eksempel akademisk autonomi, likestilling og arbeidsmiljø.

I tillegg vil jeg jobbe for en velinformert, likeverdig og rettferdig karrierevei for unge forskere, spesielt de med internasjonal bakgrunn. Unge forskere rapporterer om utfordringer med å få faste akademiske stillinger. Internasjonale akademikere uttrykker vanskeligheter med å samhandle med det lokale akademiske miljøet. Det er derfor meningsfylt, ved AYF, å skape tverrfaglige og mangfoldige kommunikasjonskanaler mellom unge forskere og forskningsmiljø, beslutningstakere og det brede samfunnet.

Aksel Braanen Sterri

«Filosofi til folket! Jeg vil bidra til at vi tenker klarere om de moralske utfordringer vi står overfor.»

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på hvordan vi som enkeltpersoner og samfunn bør forholde oss til risikable valg og hvordan etisk tenkning endrer seg når vi går fra det sikre til det usikre.

Jeg forsøker å besvare spørsmål som: Hvilket risikonivå bør vi tåle når et virus sprer seg i befolkningen? Bør folk få lov til å bestemme selv om de vil ta rusmidler? Hvilke forpliktelser har vi overfor folk som befinner seg i stor fare, i og utenfor nødsituasjoner? Hvem bør kontrollere den teknologiske utviklingen?

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Hvordan bør vi forholde oss til smittsom atferd? Spørsmålet er spesielt relevant for pandemihånderingen, hvor folk måtte akseptere store ofre for å unngå å spre et skadelig virus. Men et smittsomt virus er ikke den eneste måten vi utgjør en risiko for andre. Ideer og atferd sirkulerer som virus i befolkningen. Noen av disse, som røyking og konspirasjonsteorier, kan skade andre. Hvordan bør vi forholde oss til smittsom atferd og ideer? Bør vi holdes mer ansvarlig for smitteeffektene av våre handlinger enn vi gjør i dag?

Hvem bør kontrollere framtiden? Kunstig intelligens er en teknologi som har store konsekvenser for livene vår. Den er til og med en mulig eksistensiell risiko for menneskeheten. Er konsekvensene for store til at private bedrifter bør kontrollere utviklingen?

Hvordan bør vi behandle dyr? Dyr har egenverdi. Likevel slaktes 80 milliarder dyr årlig. Er vi rettferdiggjort i å behandle dyr som varer? Er kjøttproduksjon forenlig med våre moralske forpliktelser overfor dyra?

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg var sosialt i det jeg startet på universitetet. På statsvitenskap ble jeg imidlertid konfrontert med ideene til liberale tenkere som John Rawls og Bo Rothstein. Jeg måtte ta stilling til hvordan hensynet til en likere fordeling av godene kan forenes med menneskers frihet. Står frihet i veien for for å fordele ressursene jevnere i samfunnet? Og bør friheten romme muligheten til å ta dumme og gale valg?

Studiet av økonomi gjorde at jeg begynte å se annerledes på markedets rolle i å fordele goder og byrder. Når vi ikke liker markedet, er det fordi markedet er uegnet, eller at markedet ikke er godt nok organisert? Kan markeder skape bedre resultaterer også for ting som i dag er forbudt å kjøpe og selge, som organer, sex og graviditeter?

De to filosofene som har inspirert meg mest, er Derek Parfit og Peter Singer. Begge tvang meg ut av min «nasjonale» tenkemåte og gjorde meg til en «effektiv altruist». Et resultat av det er at jeg mener vi har mye større forpliktelser til å forhindre global fattigdom, dyrs lidelse, og fremme fremtidige generasjoners interesser, enn vi i dag ser ut til å innse.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min arbeidshverdag består for det meste av å sitte foran dataskjermen på kontoret, nærkaféen eller hjemme. Mine beste timer er om morgenen fram til frokost klokka 12. De er forbeholdt skriving av forskningsartikler. Jeg jobber både alene og sammen med kolleager, men mine samarbeidspartnerne befinner seg for det meste i andre land. Samarbeidet foregår derfor mest virtuelt. Etter 12 leser jeg artikler og bøker, underviser og går på seminarer hvor vi diskuterer hverandres arbeid.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg brenner for det jeg kaller ‘demokratisk forskningsformidling’. Demokratisk forskningsformidling er å tenke høyt i fellesskap, framfor at forskere trer ned fra elfenbenstårnet for å opplære og belære befolkningen. Demokratisk forskningsformidling innebærer å diskutere saker folk er opptatt av, med folk som likeverdige samtalepartnere, og la egen forskning påvirkes av samtalene.

En annen ting jeg brenner for er robuste vilkår for god forskning. Jeg er bekymret for de regjeringens radikale brudd med tidligere forskningspolitikk. En stabil finansiering av forskning som ikke kommer med partipolitiske eller private bindinger, er essensielt for at forskningen skal spille sin konstruktive rolle i samfunnet.

Ingvild Reymert

«I dag utdanner forskere jordmødre, barnehage-lærere, ingeniører, økonomer, tannleger, lærere, sykepleiere og mange flere. Fagpersoner vi alle er avhengige av fra livets begynnelse til slutt. Som medlem i AYF vil jeg vise hvor viktig universitets- og høyskolesektoren er å sikre gode velferds-tjenester og et sterkt næringsliv for framtiden.»

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er statsviter med spesiell kompetanse på høyere utdannings- og forskningspolitikk. Jeg studerer hvordan politikk påvirker hvordan og hvilken kunnskap som skapes, hvorfor noen blir forskere mens andre ikke, og hvorfor noen forskningsprosjekter blir finansert mens andre ikke. I doktorgraden min skrev jeg om hvordan professorer ansettes ved universiteter, og hvorfor noen forskere blir vurdert som dyktigere enn andre. Jeg så spesielt på hvordan bibliometriske indikatorer, såkalte tellekanter, brukes i vurderingen av kandidatene.

Jeg er også interessert i hvordan universitetet deltar og sprer kunnskap til samfunnet rundt. De aller fleste forskere er aktive kunnskapsformidlere, enten som samfunnsdebatanter, eksperter i offentlige utvalg, holder foredrag for lag og foreninger eller har tett samarbeid med næringslivet for å utvikle ny teknologi. Likevel er det mange som føler at forskere ikke er synlige nok, og flere grupper mennesker viser økende mistillit til forskning. Spørsmålet er derfor hvordan forskere også kan nå ut til disse delene av befolkningen.

I tillegg har jeg vært opptatt av å se på likheter og forskjeller mellom lands universitets- og høyskolesystemer, studenters overgang mellom utdanning og arbeidslivet og unveristetenes geografiske plassering.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Hvilken kunnskap vi har påvirker hvillke valg vi kan ta. Samtidig påvirker forskningspolitikk hvilken kunnskap vi får. I en tid med økt konkurranse om forskningsmidler må vi i større grad forstå hvordan finansierings- og styringssystemer påvirker hva vi forsker på. Hvordan påvirker egentlig økt bruk av bibliometriske indikatorer hva vi forsker på. Fører bruken av slike tellekanter til at viktige felt blir nedprirotiert og nødvendig kunnskap går tapt, eller bidrar tellekantene til økt gjennomsiktig og at vi i større grad satser på de mest lovende forskningsprosjektene? Dette er spørsmål som er mye debattert, men ikke godt dokumentert.

Selv om det er økende behov for kunnskap og forskning i dagens kunnskapsamfunn ser vi også at mistillitten til forskning øker i grupper av befolkningen. Vi må derfor i større grad forstå hvordan og hvorfor forskningsformidling treffer grupper ulikt, og hvordan forskere kan nå de som har større tro på konspirasjonsteorier.

Et tredje spørsmål og gjennvinnende spørsmål er hvorfor høyere utdanning ikke er like attraktivt for arbeiderklassebarna som for akademikerbarna, og hvorfor det fremdeles er langt flere mannlige professorer enn kvinnelige på tross av 40 år med kvinneflertall i studentmassen.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Som student var jeg engasjert i studentpolitikken hvor jeg jobbet for lik rett til utdanning, og at det ble bygd flere studentboliger. Gjennom dette engasjementet ble jeg også mer oppmerksom på og interessert i hvordan utdannings- og forskningspolitikken påvirket hvem som hadde tilgang til høyere utdanning og hvordan politikken la føringer på hva vi forsket på. Tanken på at jeg selv kunne bli forsket ble vekket i jobb som vitenskapelig assistent på Institutt for Samfunnsforsknings valgforskningsprosjekt. Så når jeg fikk tilbud om jobb som forsker på Nordisk Institutt for Innovasjon Forskning og Utdanning (NIFU) var valget lett. Da kunne jeg både forske og forske på høyere utdannings- og forskningspolitikk.

I dag er jeg utrolig glad for at jeg har endt opp som forsker. Å kunne fordype seg i viktige samfunnspørsmål, lære mer om fag og teori, bygge opp argumentasjonsrekker som ikke bare skal holde i en enkelt debatt men gjennom gjentatte fagfelleevalueringer og få undervise er svært givende og veldig motiverende for et langt yrkesliv.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

For øyeblikket har jeg en delt stilling som forskningsleder og førsteamanuensis. Det betyr at jeg er forskningsleder for tolv dyktige fagpersoner og er en del av ledelsen til Handelshøyskolen ved OsloMet. En ny Handelshøyskole med utdanninger i klassiske handelshøyskolefag som økonomi, revisjon og regnskap, men også i entreprenørskap og i ledelse av offentlig forvaltning.

I den andre halvdelen av jobben er jeg førsteamanuensis og kvantiativ forsker som trives best med å analysere spørreundersøkelser i dataprogrammet R. Samtidig blir jeg like engasjert når jeg gjør intervjuer. Som de fleste samfunnsforskere samarbeider jeg med ulike forskere på ulike forskningsprosjekter. For tiden er jeg en del av den internasjonale forskningsgruppen R-Quest som ledes av NIFU.

I tillegg underviser jeg på Handelshøyskolens erfaringsbasertemasterprogram i styring og ledelse. Her underviser jeg studenter som har jobbet i offentlige og private virksomheteter i en årrekke og har masse erfaringer å bidra med. Målet er at de skal lære teorier om styring av ledelse av offentlig sektor, og at vi sammen systematiserer og diskutererer erfaringene de har i lys av teorier om offentlig forvaltning. Det er svært lærerikt både for meg og dem. Jeg kan ikke tenke meg et bedre kurs å undervise i.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg vil jobbe mot varslede kutt i høyereutdanning- og forskningsektoren fordi det ikke kun vil ramme norsk forskning, men også kvaliteten på utdanningene til landets 300 000 studenter.

Studentene er ungdom og voksne som skal bli jordmødre, barnehagelærere, ingeniører, økonomer, tannleger, lærere og sykepleier for å nevene noe. Arbeidsgrupper vi alle er helt avhengig av fra livets begynnelse til slutt. Kunnskapen de har avhenger av kvaliteteten på utdanningen de tar. Har jordmoren som er der når du føder blitt undervist med oppdatert forsknig? Hvor god var undervisningen lærerenen til barna dine fikk? Og har ingeniørern som bygger broa i nærmiljøet ditt nok kunnskap til å sikre den for klimaendringer?

Kvaliteten på utdanningene de tar avhenger igjen av kvaltieten til de som underviser; forskere. Et kurs blir aldri bedre enn de som underviser kurset.

Når vi kutter i forskning- og høyere utdanningsektoren kutter vi derfor ikke bare i forskernes muligheter til å forske, men vi kutter i forskernes mulighet til å sikre kvalitetssikre utdanningstilbud og kvaliteten på fremtidens velferdstjenester.

Som medlem i AYF vil jeg bidra til å vise hvor mangfoldig og viktig universitets- og sektoren er for å sikre gode velferdstjenster og et sterkt næringsliv for framtiden.

Erik Knudsen

«Yngre forskere bruker i dag veldig mye tid og krefter på å skrive søknader til ekstrafinansiering. Jeg ønsker å bidra til å finne løsninger for hvordan forskere kan bruke mindre tid på søknadsskriving. Jeg har også tro på at vi kan ha en mer forskende tilnærming til hvordan vi tar bedre og mer legitime beslutninger om hvilke prosjekter som får prosjektstøtte.»

Kort fortalt – hva forsker du på?

Mitt fagområde er Medievitenskap. Jeg er særlig opptatt av hvordan vi mennesker bruker ny medieteknologi og hvilken påvirkning slik medieteknologi kan ha på menneskers adferd. Jeg leder blant annet et prosjekt hvor vi ønsker å forstå hvordan såkalte anbefalingsalgoritmer, som man gjerne kjenner fra for eksempel Facebook og Youtube,   kan ha både negative og positive virkninger på demokratiet. Mange frykter for eksempel at slike anbefalingsalgoritmer kaster bensin på bålet for såkalte “ekkokamre” og fører til at vi i større grad enn før møter likesinnede meninger, heller enn uenighet. Min forskning er viktig fordi den viser at bildet ikke er så svart-hvitt som man gjerne skulle tro. For å studere slike virkninger bygger vi blant annet vår egen prototype av en helt ekte anbefalingsalgoritme. Vi planlegger å teste denne algoritmen på identiske etterligninger av ekte norske nyhetssider og dermed løfte forskningen på dette feltet ut av den tradisjonelle “laben” og inn i den virkelige verden.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Jeg mener de mest spennende og utfordrende problemstillingene innen medievitenskap dreier seg om endringer i medieteknologi og medievaner. Folk bruker og påvirkes av medier på stadig nye måter, samtidig som tilgangen til data for å forske på folks mediebruk har blitt revolusjonert de senere årene. Forskere er derimot ofte prisgitt tilgang til data fra teknologigiganter – tilgang vi forskere sjelden får. Hvordan kan vi forske på folks mediebruk, og implikasjonene av mediebruk på folks holdninger og adferd, uten å gjøre oss avhengig av teknologigigantene? Hvordan kan forskere sikre folks personvern og samtidig få tilgang til unike data på enkeltindividers adferd på nett? Dersom vi løser slike praktiske problemstillinger vil medieforskere i fremtiden være i en særegen posisjon til å forstå hvilke konsekvenser ny medieteknologi har på folks adferd på nett, folks medievaner og folks holdninger.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg skulle egentlig ikke bli forsker, men var en av dem som startet på medievitenskap for å bli «noe innen media». Under arbeidet med masteroppgaven var jeg en av få som brukte kvantitative metoder og da jeg leverte masteroppgaven var det tilfeldigvis en stipendiatstilling som etterspurte metodekompetansen min. Slik ble jeg stipendiat.

Heller ikke da jeg jobbet som stipendiat var jeg innstilt på å bli forsker. Vendepunktet kom under et forskningsopphold i Amsterdam der jeg jobbet sammen med et miljø som er i verdenstoppen innen den delen av medievitenskap som jeg interesserer meg for. Både læringskurven og ambisjonsnivået økte brått under oppholdet i Amsterdam. Jeg fikk øynene opp for hva som var mulig å få til med høye ambisjoner og lagarbeid, samtidig som jeg ble mer bevisst på at forskningen som jeg interesserer meg for var viktig.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg jobber med å lage og analysere kvantitative spørreundersøkelser og eksperimenter. Jeg jobber i et tverrfaglig miljø som har hyppig kontakt med mediebransjen. Idéen er at vi sammen kan gjøre forskning som både oppfattes som aktuell og viktig blant andre medieforskere og oppfattes som nyttig og viktig av mediebransjen.

Sammen med andre medievitere, statsvitere og informasjonsvitere utformer jeg spørsmål og eksperimenter som prøver å fange opp hvordan folk bruker ny medieteknologi. I det siste har jeg for eksempel vært særlig opptatt av hvordan såkalte anbefalingsalgoritmer på nyhetsforsider på nett påvirker hvilke nyhetssaker vi leser. Sammen med andre forskere, Schibsted, Bergens Tidende og NRK har vi for eksempel utformet et eksperiment som en del av spørreskjema på nett som simulerer en ekte nyhetsforside på nett, slik at kan studere ulike forutsetninger for hvordan folk navigerer når de leser nyheter på nett.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg ønsker særlig å arbeide med forskningspolitikk innen finansiering av fri forskning. Rent konkret ønsker jeg å jobbe for at unge forskere kan bruke mindre tid på å skrive søknader. Samtidig ønsker jeg å jobbe for at prosessene som gjør at unge forskere får tildelt prosjektmidler bygger på forskningsbasert kunnskap. Jeg mener for eksempel at vi i større grad enn vi gjør nå bør anerkjenne at eksperters vurderinger av forskningssøknaders kvalitet påvirkes av faktorer som ekspertenes personlige preferanser og interesseområder. Dette er beslutninger som har enorme virkninger på unge menneskers fremtid i akademia. Da bør vi sikre at beslutningene blir tatt på et så godt og legitimt grunnlag som mulig.

Lene Liebe Delsett

«Forskning er viktig, morsomt og kan skape en bedre verden. Derfor ønsker jeg meg en forskningsverden med mer samarbeid og formidling, og mindre av den usunne konkurransen og ulikheten.»

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på havets historie. Det er så mye vi ikke vet om naturen, og litt av det forsøker jeg å finne ut. Jeg jobber særlig med å forstå de store dyra i havet, hvordan de lever, hvordan evolusjonen foregår og hva de betyr for økosystemene. Som paleontolog forsker jeg på fossiler av utdødde dyr, og aller mest har jeg jobbet med fiskeøgler og svaneøgler, som var store, marine reptiler som levde i havet menst dinosaurene levde på land. Dagens parallell til disse dyra er hvalene, som er pattedyr i likhet med oss selv. Akkurat dette med at det er en parallell mellom nåtiden og fortiden synes jeg både er viktig og spennende. Jeg er nysgjerrig på i hvor stor grad evolusjonen gjentar seg selv, og hvordan vi kan bruke det vi kan om havet i millioner av år til å ta bedre vare på naturen i havet i dag.

Ved å bruke mye tid på å studere både gamle og nye skjeletter, og stadig fundere på hvor mye vi ikke vet, har jeg også blitt opptatt av hvordan kunnskap blir til. Derfor jobber jeg også med å forstå hvordan mennesker har samlet inn hvalskjeletter og hvordan det påvirker hva vi forstår om livet i havet.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Faglig sett er dette et veldig morsomt tidspunkt å være paleontolog på. Faget har videt seg ut de siste årene, både når det gjelder hvilke metoder vi kan bruke og hvordan det henger sammen med andre fag. Jeg er mest opptatt av de biologiske spørsmålene, for eksempel om hvordan dyr spiser, svømmer og føder, og nye metoder for å se inn i skjeletter og for å jobbe med store datasett gjør at vi kan finne ut helt nye ting.

Når det gjelder fiskeøglene, som jeg forsker mest på, synes jeg det mest spennende er deres tidligste evolusjon og hvordan gruppa oppstod rundt tiden for verdens største maseseutryddelse, og hvordan de ble så like dagens delfiner.

Siden verden står i en klima- og naturkrise, blir jeg som forsker også utfordret på hva det betyr for mitt virke. Mange av spørsmålene jeg jobber med er virkelig grunnforskning, som betyr at vi ofte ikke vet om resultatene direkte kan brukes til å løse de store spørsmålene. Men jeg har en grunnleggende tro på at det å forstå naturen og dens historie bedre gjør oss bedre i stand til å ta vare på den.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært glad i naturen, og i tillegg satte en dinosaurutstilling i 1993 fart på interessen for utdødd liv. I motsetning til de fleste andre ga denne interessen seg ikke, snarere tvert imot. Da jeg gikk på ungdomsskolen var jeg på utplassering på Naturhistorisk Museum og så hvordan ekte paleontologer jobbet, og dermed var det gjort.

Paleontologi er et bitte lite fagfelt, så det var litt vanskelig å forstå hvordan man kunne bli det, men heldigvis fikk jeg god hjelp av paleontologene selv og fant ut at jeg heldigvis kunne velge veien via biologifaget. Møtet med evolusjonsteori under studiene betydde masse for at jeg virkelig skjønte hva jeg var interessert i, men jeg ble ikke sikker på at jeg ville forske før jeg skrev masteroppgave om fossiler fra Svalbard. Da var jeg på feltarbeid og gravde fossiler, og etterpå fikk jeg grave meg ned i vitenskapelig litteratur, og til slutt faktisk gjøre noen ekte forskningsfunn. Opplevelsen med den prosessen gjorde at jeg etter hvert skrev doktorgrad og nå er forsker.

Hvordan ser din forskerhverdag ut? 

Jeg føler meg heldig som har veldig varierte dager som forsker. Til mange av prosjektene mine er jeg så heldig å få samle data selv. Jeg har vært mye i felt på Svalbard og gravd ut fossiler, og jeg bruker utallige timer i museumssamlinger for å studere skjeletter av stor havdyr, både utdødde og nålevende. Til noen prosjekter bruker jeg mikroskop, røngten eller andre instrumenter for å skaffe data.

Jeg bruker allikevel flest arbeidstimer på kontoret, med å analysere dataene og skrive forskningsartikler. Skrivingen er nok det som tar aller mest tid, fordi en forskningartikkel må være veldig godt gjennomarbeidet, helt presis og etterettelig. Ikke minst leser jeg hva andre skriver, og diskuterer med kolleger eller hører på foredragene deres. Det er helt avgjørende å samarbeide med andre forskere for å finne ut nye ting.

Jeg er også heldig som får drive mye formidling, både gjennom tekst og foredrag. Da blir man utfordret til å forklare hva man holder på med på en skikkelig måte, og man får besøkt nye steder og truffet masse folk.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Som ung forsker har jeg følt på mange utfordringer som jeg opplever at AYF er de flinkeste til å ta opp på en faglig, tydelig og prinsipiell måte i offentligheten. Dette gjelder for eksempel ansettelsesforhold, ulikhet og makt i dagens forskningsverden. Jeg har lyst til å forstå hvordan pengestrømmene går gjennom forskningen og om det er noen kloke endringer som kunne vært gjort for å bøte på noen av dagens problemer. Jeg har også lyst til å tenke høyt rundt forskningsformidling og hvordan man kan gjøre dette bedre, bredere og på flere måter.

Gjennom mange år i organisasjonslivet vet jeg at man må jobbe strategisk og samarbeide for å få til noe, og der har akademia mye å lære. Ved å faktisk jobbe i en tverrfaglig forskningsgruppe ser jeg også at vi er nødt til å bli bedre kjent med hverandre på tvers av fagfelt. Natur, helse, samfunn og historie er tross alt del av den samme, ene planeten.

Sigrid Anna Aalberg Vikjord

«Norsk forskning står i en brytningstid, hvor vi i større grad vil måtte kjempe for både ressurser, innflytelse og faglig autoritet. I en tid hvor forskningen ser ut til å få dårligere vilkår, føles det viktig og riktig å engasjere seg i AYF. Det er nødvendig at også vi yngre forskere har en tydelig stemme i debatten – nettopp fordi det er oss dette handler om. Våre arbeidsvilkår, vår finansiering, og fremtiden til våre fagfelt.»

Kort fortalt – hva forsker du på?

Mitt primære interessefelt er lungeepidemiologi, med fokus på hvordan samsykelighet, det å ha flere sykdommer samtidig, påvirker utfall hos personer med kols. Kols er den tredje ledende dødsårsaken på verdensbasis, og en betydelig driver for sykelighet, redusert livskvalitet og helsekostnader. Vi har per i dag ingen behandling som kan bremse eller kurere kols. Noe av grunnen til dette er at vi vet for lite om den underliggende kompleksiteten – er kols én sykdom, eller ulike lidelser som ligner på hverandre rent klinisk? Jeg leter etter fenotyper (gruppering basert på ulike observerbare egenskaper hos et individ), og underliggende geno- og endotyper. Det å finne slike genetiske og molekylære egenskaper vil være et viktig skritt på veien mot å finne målrettet behandling for kols. Dette vil være essensielt for en stor gruppe pasienter som i dag har et svært dårlig behandlingstilbud. I forskningen min bruker jeg data fra Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT), en av verdens største befolkningsbaserte helseundersøkelser. Jeg er for tiden tilknyttet prosjektet HUNT COVID, hvor vi ser på effektene av myndighetenes pandemihåndtering på sykelighet, dødelighet, livskvalitet og bruk av helsetjenester hos pasienter med kroniske sykdommer.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Medisin som fagfelt er i en voldsom utvikling. Såpass hurtig går det, at vi som samfunn ikke helt rekker å henge med i svingene. Vi får stadige nye dilemmaer rundt hvem som skal få ulike behandlinger, hvor mye det er etisk riktig å betale for medikamenter, hvilke pasientgrupper som skal prioriteres, og hvor mye som er nok. Alle mulighetene fører til en form for grenseløshet, hvor menneskets livsangst møter helsevesenets behov for å vise handlekraft. Overbehandling er et reelt og voksende problem. I tillegg står vi om få år overfor den lenge bebudede eldrebølgen, parallelt med at vi ser fastlegekrise, økt pasientilstrømning, høyere krav fra pasientene og økende todeling av helsevesenet med flere private tilbydere. Informasjonsflyten av helserelatert stoff er enorm. Vi lever lenger, og ønsker mer fra helsetjenestene våre. Hvordan kan vi balansere det som er mulig mot det som er realistisk? Hvordan kan vi sørge for gode helsetjenester av høy kvalitet når pasientomfanget øker mer enn det vi er rigget for, både økonomisk, logistisk og personalmessig? I nær fremtid må vi jobbe smartere per helsekrone, og dette er en spennende utfordring som trenger tverrfaglig tilnærming.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt? 

Det lå på ingen måte i kortene at jeg skulle bli lungeforsker. Under studietiden på medisin skulket jeg lungeundervisningen med inderlighet – det var det kjedeligste faget jeg kunne tenke meg. På andre- og tredjeplass kom undervisning i epidemiologi og statistikk. Akk, for en ironi at jeg et tiår senere skulle kombinere disse tre fagene til en doktorgrad. Jeg skulle egentlig bli kreftlege, men interesserte meg mest for lungekreft, og skiftet derfor spesialisering til lungesykdommer. Da det ble utlyst en stipendiatstilling ved HUNT forskningssenter på NTNU innenfor kolsforskning søkte jeg, og har ikke sett meg tilbake siden.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

For tiden bruker jeg mye tid i klinikken, hvor jeg jobber som lege i spesialisering i lungesykdommer. Jeg er på oppløpssiden av spesialiseringsforløpet, og er snart ferdig lungelege. Jeg jobber parallelt som forsker og kliniker, og synes det er veldig nyttig å behandle personene som har sykdommen jeg forsker på. Da er det lettere å forstå hva som er viktig for pasientgruppen. En vanlig forskningsdag foregår i stor grad foran PCen, med statistikkprogram og Word foran meg, og en tekopp i hånda. Det epidemiologiske fagfeltet handler mye om å jobbe seg frem til modeller, og kjøre ulike statistiske analyser basert på disse. I perioder med datainnsamling er jeg ute på feltstasjoner og driver med opplæring og oppfølging av feltpersonell. I tillegg kommer jobbing med rensing og kvalitetssikring av innsamlede rådata, som er en litt skjult, men svært omfattende jobb. Mye forskningstid går også med på å søke midler til nye prosjekter og stillinger. Jeg jobber også sammen med kolleger i ulike forskningsnettverk og -grupper med felles prosjekter og ideer, og er veileder for flere stipendiater og masterstudenter.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg ønsker å være med i AYF for å møte andre forskere som brenner for formidling og forskningspolitikk, og bidra med mitt eget perspektiv fra det medisinske fagfeltet. Hvordan kan vi som yngre forskere sikre fremtiden og vilkårene vi jobber under? Jeg er opptatt av forskningskvalitet: Hvem bestemmer hva vi skal forske på, og hvordan dette gjøres? I hvor stor grad skal forskningstrender, zeitgeist og skiftende politisk ledelse styre tildelingene? Jeg ønsker å jobbe for at honnørord som formidling og brukermedvirkning skal fylles med innhold, fremfor å være en akademisk skriveøvelse i søknader og rapporter.

Jeg er opptatt av formidling, og opplever at det blir mer og mer viktig å være en tydelig stemme i et uoversiktlig ytringsklima, hvor skillet mellom fagpersoner og menigmann er i ferd med å viskes ut. Jeg tror at lettfattelig og tilgjengelig informasjon er nøkkelen, og er optimist på samfunnets vegne. Jeg ønsker å bruke AYF som en plattform for å jobbe videre med disse temaene, sammen med forskere fra ulike fagfelt.

Guro Nore Fløgstad

«Jeg er opptatt av gode vilkår for å drive fri, nysgjerrighetsdrevet forskning, spesielt ved de nye universitetene. Grunnforskningen er sårbar når det kuttes i budsjetter og når universiteter legger nye strategier, noe som særlig påvirker yngre forskeres hverdag.»

Kort fortalt – hva forsker du på?

Min forskning dreier seg om å forstå hvorfor grammatikk i menneskespråk er slik den er.  Språk forandrer seg hele tiden, gjennom påvirkning fra menneskehjernen, språkbruk i det daglige, og hvilke språk som snakkes i omgivelsene. Men hva påvirker mest, og hvorfor? For å finne ut dette, undersøker jeg ulike språkfamilier, og språk i ulike sosiale settinger. Det kan være studier av språksituasjonen i Argentina på slutten av 1800-tallet for å forstå språkbruk i dag, språkblanding blant talere av romanispråk i Skandinavia, og bruk av kjønn på substantiv hos norske ungdommer. Slike studier bidrar til å danne et helhetlig bilde av hvordan språk endrer seg i praksis, og de kan gjøre teoriene om språkendring mer treffsikre.

I tillegg er jeg opptatt av å bruke språkvitenskapelig forskning, og jeg er pådriver for å introdusere feltet rettslingvistikk her til lands. Her anvendes språkforskning for å ta mer informerte beslutninger i juridisk kontekst og offentlig sektor. Dette kan være i straffesaker hvor språklig materiale har vært sentrale i bevisførsel og etterforskning, eller asylsaker hvor det stilles spørsmål om søkerens opphav. I samarbeid med et tverrfaglig kollegium jobber jeg med å opprette et studium i rettslingvistikk – Norges første sådan.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det er fremdeles svært mye vi ikke forstår knyttet til hvordan språk forandrer seg. Hva påvirker mest, språkkontakt eller kognitive begrensninger på språkbruk? Hvordan fungerer hjernen, og hvilken rolle spiller den for språkendring?Hvorfor skjer de samme endringene i språk som ikke er i familie, ei heller i kontakt? Her er det mye upløyd mark. Dette betyr i praksis at vi heller ikke helt vet hva som vil skje med norsk grammatikk når den påvirkes av en rekke andre språk, slik tilfellet er i store deler av Norge i dag.

Hva angår lingvistikken generelt, står en rekke helt grunnleggende spørsmål faktisk fortsatt ubesvart. Hvordan er det egentlig mulig at barn, som ikke kan knytte skolissene sine selv, bruker og lærer seg grammatikk som er så komplisert at drevne lingvister sliter med å få den ned mellom to permer? En del framskritt begrenses nok av teoretiske skyttergraver. En kollega stilte nylig et åpent spørsmål på en konferanse: hvis dere fikk en ubegrenset pengesum til å undersøke et selvvalgt lingvistisk grunnproblem, hvilket ville dere da valgt? Det ble urovekkende stille i salen. Lingvister bør bli flinkere til å stille grunnleggende spørsmål uten teoretiske begrensninger.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Som 16-åring bodde jeg et år på landsbygda i Uruguay, og forskjellen mellom språket som ble snakket der, og språket som ble formidlet i lærebøker og brukt i storbyene rundt, var påfallende. Gjennom et grunnfag i latin ble jeg oppmerksom på lingvistikken – studiet av hva alle språk har til felles. Samtidig var mye av litteraturen på lingvistikkstudiet preget av at den ikke tok mindre og mer perifere språklige varianter med i betraktningen. Hele teorier om språk var basert på europeiske varianter av verdensspråk. Forskningsinteressen min oppsto nok i friksjonen mellom egen erfaring fra språklæring og den da eksisterende faglitteraturen.

Jeg jobbet en periode utenfor akademia, som fjellguide i Appenninene, og med kjøp av 1800-tallskunst i Nord-Italia, men etter et engasjement som vitenskapelig assistent, som krevde feltarbeid i Himalaya og på svenskegrensa, forsto jeg at forskeryrket ga rom for både teoretisk fordypning og frihet til å reise og innhente data. Møtet med fagmiljøer som tok unge forskerspirer på alvor og stilte høye faglige krav var også avgjørende, og denne erfaringen forsøker jeg å ta med meg i eget virke som forsker og veileder.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg jobber både med språkhistorie og med språk i bruk, og disse tilnærmingene krever ulike metoder. Hva angår førstnevnte skjer mye arbeid på gode biblioteker og arkiver, det kan være på lingvistisk institutt ved universitetet i Buenos Aires, eller foran pc-en, gjennom å undersøke digitale tekstsamlinger fra 1800-tallets språkstrid i Argentina, eller språk på nett i Norge de siste 10 årene. For å undersøke faktisk språkbruk intervjuer jeg de som snakker språket, for eksempel talere av romani i Latin-Amerika eller Skandinavia. Jeg kommer altså langt med velfylte arkiver og biblioteker, samt flybilletter og muligheter for lydopptak, og jeg trenger ikke veldig mye infrastruktur for å gjennomføre forskningen min. Nettopp derfor har jeg frihet til å jobbe drevet av egen nysgjerrighet i mindre prosjekter med få samarbeidspartnere, men også med større internasjonale forskergrupper.

Mye tid går til lesing av artikler og pensumlitteratur, og til å gi tilbakemelding på tekst hos studenter, stipendiater og kolleger. I tillegg kommer skrivingen, som kan innebære alt fra artikkelskriving i tidsskrifter med strenge sjangerkrav, til korte sammendrag til konferanser på engelsk, norsk og spansk, og leserinnlegg i aviser.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg er svært motivert for å jobbe med yngre forskeres vilkår i en tid hvor det er mye bevegelse i det forskningspolitiske landskapet i Norge. Særlig to saker engasjerer meg:

Den første dreier seg om forskningspolitikk og yngre forskeres vilkår knyttet til akademisk frihet, herunder vilkår for grunnforskning. Dette er et viktig universitetspolitisk spørsmål som angår hele forsknings-Norge, særlig sett i lys av minkende finansieringsordninger. Spørsmålet er ikke minst aktualisert gjennom reformer i universitetssektoren som har ført til opprettelsen av nye universiteter, hvor det stadig legges strategier og opprettes programmer som direkte påvirker yngre forskeres vilkår. I disse prosessene er grunnforskningen spesielt sårbar. I tillegg må vi forstå norske akademikeres vilkår i lys av en større internasjonal kontekst, og også diskutere hvordan vår forskningspolitikk kan påvirke unge internasjonale forskerkollegers muligheter.

Den andre saken som engasjerer meg, dreier seg om formidling av språkvitenskapelig forskning, både fordi språkpolitikk og språkvalg direkte påvirker yngre forskeres hverdag, og fordi jeg ønsker at forskningen skal gjøres kjent på relevante områder, f.eks. offentlig sektor og jusfeltet. Her vil jeg jobbe aktivt med å nå ut til de aktuelle gruppene og slik spre den forskningen som gjøres, samt jobbe for å rekruttere yngre forskere til dette feltet.

Alexander Rothkopf

«Vitenskap må være et bærekraftig livsvalg og AYF er en stor støttespiller for å realisere dette målet.»

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på elementærpartikler, primært partiklene kalt kvarker. I verden rundt oss er de lukket inne i protonene og nøytronene som utgjør atomkjernene. Men på universets fødsel, kort tid etter Big Bang, var temperaturene så høye at protoner og nøytroner smelter og kvarkpartiklene frigjøres. Jeg vil forstå hvordan kvark partikler oppfører seg under slike ekstreme temperaturer.

Ved det internasjonale CERN-laboratoriet gjenskaper eksperimenter forholdene nær Big Bang hvor de kollidere atomkjerner med nesten lysets hastighet. Når to kjerner krasjer inn i hverandre, dannes det for en brøkdel av et sekund en liten, men ekstremt varm suppe av kvarker. Jeg jobber med å lage et termometer for disse eksperimenter.

Prinsippet jeg bruker kjenner du fra hverdagen: hvis du legger en sukkerbit i en varm kopp med te, smelter den raskere jo varmere teen er. Hvis du vet hvor raskt sukkerbitter smelter ved en viss temperatur, kan du utlede temperaturen på teen. På samme måte utvikler jeg datasimuleringer om hvordan partikler laget av kvarker smelter ved høye temperaturer. Avhengig av hvilke partikler som smelter i kollisjonssenteret og forsvinner fra målingene, kan vi utlede hvilken temperatur som var nådd ved kollisjoner av kjerner på CERN.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

På grunn av den raske utviklingen innen datakraft er vi vant til å se simuleringer av mange forskjellige fenomener i verden rundt oss: fra luftstrøm gjennom bygninger, til flyt av væsker i rørledninger, til spenninger som brer seg ut over tid i flyvinger. På den annen side når vi er interessert i mikroskopiske systemer som må beskrives ved hjelp av kvantefysikkens språk, selv etter tiår med forskning, vet vi ikke hvordan vi skal simulere mer enn ca. 20 partikler som utvikler seg over tid. Denne begrensningen, kjent som det beryktede «sign problemet», er en viktig veisperring for å forstå hva som skjer i sentrum av kollisjoner ved CERN eller i det indre av materialer.

Å utvikle nye simuleringer ved å bruke både klassiske datamaskiner og kvantedatamaskiner for å overvinne «sign problemet» er et sentralt mål for teoretiske fysikere som jobber med partikkelfysikk og kondenserte fasers fysikk.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt? 

Jeg er en fan av science fiction, og som ungdom ble jeg fasinert av fortellingene i TV-serien Star-Trek. Det inspirerte meg til å se vitenskap og teknologi både som et middel til å overvinne våre fysiske begrensninger og løse menneskehetens presserende problemer, som sult og fattigdom. Men den ga også en påminnelse om at teknologi alene ikke er nok, og at det er teknologiens ansvarlige bruk som betyr noe. Ved å kombinere denne inspirasjonen med oppmuntring fra fantastiske naturfaglærere på videregående, tok jeg beslutningen om å studere grunnleggende naturfag.

Avgjørelsen å bli forsker i kjernefysikk og partikkelfysikk var sterkt påvirket av et internship ved CERN-laboratoriet, som jeg deltok under bachelorgraden. Arbeidet med fremragende forskere fra Europa og Japan ved ASAKUSA-eksperimentet om egenskapene av antimateriepartikler ga meg et sterkt ønske om å vite mer om elementærpartikler. Det viste meg også at Japan er hjemsted for verdensledende forskere, og jeg bestemte meg for å ta doktorgraden min ved Universitetet i Tokyo. Det var da jeg begynte å jobbe med kvarkpartikler for første gang, og fascinasjonen for disse elementære byggesteinene i materie har fulgt meg siden.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Som professor ved et offentlig universitet inneholder arbeidsdagen min mange forskjellige elementer. I løpet av semesteret underviser jeg ofte før lunsj, etterfulgt av møter med medlemmene av forskergruppen min for å diskutere deres pågående prosjekter, og gir veiledning om vitenskap og om manuskriptskriving. Siden et institutt er i konstant utvikling, har vi jevnlige møter med mine kolleger om ledelse, strategi, undervisningsutvikling og outreach aktiviteter. Som del av internasjonale forskningssamarbeidsprosjekter deltar jeg også i videosamtaler med forskere fra andre universiteter om ettermiddagen. For å gjøre kjent forskningen av gruppen min, organiserer og deltar jeg på internasjonale forskningskonferanser. For å etablere nye samarbeid reiser jeg til andre universiteter og forskningslaboratorier for å holde seminarer og kollokvier.

For å komme videre med mine egne forskningsprosjekter, reserverer jeg tid senere på ettermiddagen og i helgene til å jobbe med dem. Samtidig utvikler jeg nye forskningsretninger som grunnlag for å søke om forskningsmidler, som finansierer postdoc-stillingene ved instituttet vårt. I løpet av søknadsskrivingssesongen, som begynner rundt tre måneder før søknadsfristen, reserverer jeg ekstra tid til å utvikle og skrive disse tilskuddsdokumentene.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg er begeistret for vitenskapsformidling, og har etablert Stavanger sin avdeling av den globalt outreach festivalen Pint of Science. Sammen med akademiets medlemmer ser jeg frem til å styrke vitenskapskommunikasjon og outreach aktiviteter over hele landet, og utvikle nye formater som involverer ikke bare universiteter og forskningssentre, men også ulike aktører fra industri og næringsliv.

Vitenskap som et karrierevalg og hvordan denne livsvalg kan ble bærekraftig er det andre fokuset for mitt medlemskap i akademiet. Jeg har selv erfart usikkerheten på postdoc-stadiet og ser frem til å utvikle nye måter, slik at vi kan tilby målbevisste og hardtarbeidende individer med en klar vei videre til å bli forskere for livet. Sammen med medlemmene av akademiet ønsker jeg å kommunisere verdien av vitenskap og forskning til beslutningstakere og vil gjerne bidra til a utvikle og etablere søknadsordninger som lar målbevisste unge forskere etablere sin egen finansieringsbase inntil de blir faste ansatt.

Aase Kristine Lundberg

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på bruk og vern av naturresurser og hvordan omstillingen til lavutslippssamfunnet kan bli både bærekraftig og rettferdig. Enten det handler om nasjonalparker, villreinforvaltning, skuterkjøring eller vindkraftutbygging i norsk natur er jeg opptatt av å forstå hvordan interessemotsetninger mellom ulike aktører kommer til uttrykk og hvem som får påvirke beslutningsprosessene. Som samfunnsgeograf er jeg opptatt av å forstå maktrelasjonene mellom lokalsamfunn, kommuner, fylkeskommuner og staten i saker som ofte vekker sterke følelser fordi miljø og klima handler om folks identitet, stedstilhørighet, kultur og levesett.

Gjennom forskningen min har jeg satt søkelys på manglende likestilling i norsk naturforvaltning og fraværet av kvinner, spesielt i maktposisjoner. Dette kjønnsperspektivet har jeg videreutviklet i forskning på klimapolitikk, og finner at koblingen mellom klima- og likestillingspolitikk så å si er fraværende i nordiske land. De siste årene har jeg jobbet mye med hvordan bærekraftsmålene kan omsettes fra ord til handling når norske kommuner og fylkeskommuner skal iverksette dem i sin samfunnsplanlegging.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det er mer enn nok å ta tak i – og tida er knapp. Erkjennelsen av at dagens samfunnsutvikling hverken er bærekraftig eller rettferdig forplikter forskningen min.  Jeg er opptatt av at samfunnsvitenskapen er sentral for å forstå hva som skaper mulighetsrom for radikal endring og omstilling både på individ- og systemnivå. Sosiale og politiske aspekter er vel så viktige som tekniske løsninger for utslippsreduksjon. Et kjønnsperspektiv på norsk klimapolitikk viser at folk så å si er fraværende fordi det hele reduseres til kvoter, elbiler og issmelting. I tillegg til kjønn, påvirkes forbruk og utslipp av alder, klasse, etnisitet og bosted, og dette mener jeg reiser nye problemstillinger som det er viktig å ta tak i.

Jeg er også opptatt av hva slags rom den maktkritiske forskningen på klima og bærekraft har i Norge og internasjonalt. Forskning skal bidra til å løse samfunnsproblemer, men den frie forskningen skal også stille spørsmål ved selve problemforståelsen som ligger til grunn når poltikk utformes. Hvem tjener på det «grønne skiftet» og hvem bærer byrdene? Hvilke stemmer mangler eller er tause? I årene som kommer tror jeg rettferdighetsdimensjonen i forskning på bærekraftig samfunnsomstilling vil bli enda viktigere. Norges historiske rolle som en stor eksportør av olje og gass åpner for krevende debatter i både akademia og offentligheten om nettopp dette.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Det var miljøengasjementet som førte meg til universitetet og i begynnelsen studerte jeg mest for å ha noe å leve av (les: studielånet) mens jeg jobbet frivillig i Natur og Ungdom. Jeg tok en årsenhet i Utviklig og miljø ved Universitetet i Oslo og oppdaget samfunnsgeografi. På videregående hadde jeg jo hatt geografi, men jeg skjønte raskt at det hadde vært mest naturgeografi. Samfunnsgeografien hjelp meg med å se og forstå sammenhengene mellom mennesker og steder, og hvordan natur- og samfunnsmessige prosesser påvirker hverandre. Jeg lærte begreper som skala, tid og rom og kontekst, og fikk et analytisk blikk  forstå beslutningsprosesser som ofte var konfliktfulle enten det handlet om klimaendringer, globalisering eller migrasjon.

I flere år var jeg skippertaksstudent rett før eksamen, men da jeg begynte på mastergraden min flyttet jeg inn på lesesalen og stortrivdes. Etter å ha jobbet noen år i en fylkeskommune med klimatilpasning og planlegging, fikk jeg muligheten til å komme tilbake til universitetet for å ta en doktorgrad som handlet om norsk naturforvaltning, vern og villrein. Geografisk var dette et langt stykke fra bygeografien jeg hadde fordypet meg i tidligere, men tematisk handlet det om medvirkning, makt og konflikt. I dag er dette gjennomgående tema i forskningen min.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Det er få forskerhverdager som er like – og det liker jeg! Å forske på beslutningsprosesser om natur og miljø innebærer at jeg bruker mye tid på å analysere offentlige dokumenter og mediedebatter. Det er likevel gjennom møter med mennesker at det er mulig å få en dypere forståelse av hvorfor en utbyggingssak eller en plan endte som det gjorde. Dette får jeg gjennom feltarbeid på små og store steder i Norge hvor jeg deltar på møter, går tur med informater eller og intervjuer alt fra planleggere og politikere, til grunneiere, jegere og turister. Derfor er det viktig å komme seg ut av kontoret.

I forskningen min samarbeider jeg ofte med andre, som innbyggere, kommuner, fylkeskommuner, frivillige organisasjoner og næringsliv. Som forsker har jeg veldig mye å lære fra de som vet hvor skoen trykker når klimamål skal nås og bærekraftsmål skal omsettes til lokal handling. Derfor forsøker jeg også å stille opp når jeg får spørsmål om å formidle funn fra forskningen min.

Som fulltidsforsker ved et forskningsinstitutt har jeg stor frihet til å bestemme over hvordan jeg skal bruke tida mi. Det både et privilegium og mye hardt arbeid – men først og fremst veldig gøy.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

 For det første vil jeg bidra til at flere yngre forskere skal sette i gang og delta i viktige debatter om de store samfunnsutfordringene. Jeg vil jobbe for at forskningsformidling skal bli en integrert del av hverdagen til enda flere yngre forskere. Selv har jeg vært med å lage Nordlandsforsknings egen podkast (NF-podden) for forskningsformidling, et kronikk-kollektiv med mål om at viktig forskning skal ut til folket og ikke gjemmes bort i tjukke rapporter og jeg har tatt i bruk Instagram (@minutmark) for formidling fra et pågående forskningsprosjekt. Dette har gitt meg verdifull erfaring som jeg ønsker å dele med flere.

For det andre ønsker jeg å sette søkelyset på forutsetningene for at yngre forskere ved mindre institusjoner utenfor storbyene skal lykkes. Som ansatt ved et lite forskningsinstitutt er støtteapparatet mindre og de administrative ressursene små. På tvers av mindre institusjoner, har yngre forskere felles utfordringer som påvirker våre muligheter til å skaffe forskningsfinansering og karriereutvikling. Jeg vil derfor bidra til at det skal være mulig å drive faglig god og nyskapende forskning i mindre fagmiljøer utenfor de store universitetene.