Status: Alumni

Thomas Gjesteland

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg ønsker å finne ut hvordan vi bør undervise matematikk på universitetet. Matematikk er språket vi bruker når vi studerer naturfenomen. Det er språket som gjør at vi kan utvikle ny teknologi og språket som brukes når vi studerer økonomiske modeller. Mange fagfelt bruker matematikk. I dag har den teknologiske utviklingen kommet veldig langt. Vi kan lande romsonder på baksiden av månen basert på matematikk. Da er det nesten ironisk at vi opplever at 30-40% av studentene våre har problemer med å bestå grunnemner i matematikk.  Jeg ønsker å funne ut hvordan vi kan få flere studenter til å se gleden og nytten i matematikken.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

For få år siden argumenterte matematikklærere med at dette må du lære fordi det er ikke alltid sikkert du har en kalkulator i lommen. Nå har alle en kalkulator i lommen til enhver tid. Vi har ikke bare en kalkulator i lommen, vi har en avansert datamaskin med kamera i lommen. På denne finnes det Apper som kan skanne matte-oppgaver for så å gi hele løsningen. Dessuten er «Siri» bedre i hoderegning enn vi noen gang kommer til å bli. Hvordan skal vi forholde oss til slike verktøy og hvordan kan vi bruke dem til å bedre matematikkforståelsen er to spørsmål jeg synes er viktige.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Fra jeg var ganske liten var jeg veldig opptatt av, og nysgjerrig på naturfenomen. Det ble helt naturlig for meg å studere fysikk. Jeg tok min doktorgrad i romfysikk og i mange år har jeg forsket på lyn og gammastråling som oppstår i tordenskyer. Etterhvert begynte jeg også å undervise. Da fant jeg ut at jeg brenner for utdanning. Det å møte nysgjerrige studenter som stiller vanskelige spørsmål er et privilegium, og nå ønsker jeg å finne utav hvordan vi kan gjøre undervisningen best mulig.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Deler av min hverdag består av undervisning. Da underviser jeg ingeniørstudenter i matematikk og fysikk.  Da prøver jeg ut nye metoder og oppgaver som jeg gir til studentene. Jeg sitter i ledelsen i et matematikksenter som heter MatRIC. I MatRIC har vi som mål å forandre og forbedre matematikkundervisningen for ingeniører, økonomer, lærere og andre som bruker matematikk i sitt fag. Min jobb i MatRIC er å arrangere møter og konferanser og å legge til rette for forskningsprosjekter innen matematikkutdanning. 

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg ønsker å styrke båndene mellom forskning og undervisning. Jeg mener at det er viktig at studenter møter forskning tidlig i sitt studium. Jeg ønsker også å jobbe for tverrfaglighet mellom forskere. På universitetet er vi delt in etter fag og vi møter stort sett de som jobber i samme fagområdet. Jeg mener at det er nyttig for forskere å møtes på tvers av fagdisipliner og dele erfaringer. Jeg ønsker at AYF skal være en slik møteplass og jeg ønsker å jobbe for at slike møteplasser også finnes rundt på institusjonene. Jeg vil også jobbe for å bevare nysgjerrigheten. Den største gleden ved å være forsker er å kunne undre seg over ting for så å prøve å finne utav det en lurer på. 

Malgorzata Agnieszka Cyndecka

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er jurist og forsker på EU/EØS-rett. Selv om Norge ikke er medlem av EU, er vi godt integrert i det indre marked gjennom EØS-avtalen, som i 2019 feirer 25 år. I dag er det vanskelig å finne et rettsområde som ikke er påvirket av lovgivning fra EU.

I min forskning fokuserer jeg på to rettsområder som er av stor betydning for både den norske staten, det norsk næringslivet og norske borgere. Det første er EU/EØS-regler om offentlig støtte eller statsstøtte, som i utgangspunktet forbyr subsidiering av bedrifter. Reglene sørger dermed for at alle markedsaktører får konkurrere på like vilkår. I visse tilfeller er derimot offentlig støtte nødvendig for å få realisert legitime formål som forskning, innovasjon og utvikling, miljøvern, energisparingstiltak eller utbygning av offentlig infrastruktur. 

Det andre temaet jeg fokuserer på er personvernregelverket. I 2018 fikk vi en ny personopplysningslov som gjennomfører EUs personvernforordning – GDPR. GDPR forbedrer vernet av enkeltpersoner, men skjerper kravene for virksomheter, som risikerer store bøter hvis de bryter regelverket. GDPR gjelder også for bedriftene som ikke er etablert i EU/EØS, men som tilbyr oss varer og tjenester, for eksempel amerikanske eller kinesiske selskaper.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Som Associated Editor for European State Aid Quarterly har jeg en unik mulighet til å holde meg oppdatert på dette feltet og her skjer det mye! Mitt nye forskningsprosjekt fokuserer på anvendelse av statsstøttereglene på skatt, og tar for seg blant annet spørsmål om skatteomgåelse, skatteplanlegging og miljøbeskatning, noe som er veldig aktuell med tanke på det grønne skiftet.

Spenningen mellom statsstøtte og beskatning fikk mye oppmerksomhet da EU-kommisjonen gikk etter store multinasjonale selskaper som Apple, Fiat og Starbucks. Selv om EU/EØS-medlemstater står fritt til å bestemme sin egen skatte- og avgiftspolitikk, kan de ikke gi skattefordeler som utgjør statsstøtte som er i strid med EU-traktaten og EØS-avtalen. Selv om det er store selskaper som fanges av overskrifter kan det være mange små og mellomstore bedrifter som kan bli rammet. Ulovlig støtte må nemlig tilbakebetales med renter.

Formålet med GDPR er å gi bedre vern for personopplysninger. Dette er spesielt viktig i lys av teknologi som for eksempel legger til rette for målretting av politiske budskap i sosiale media som Faceboook eller overvåkning av enkeltpersoner både på nettet og fysisk.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg kom til Bergen som Erasmusstudent i 2006 og to av de første fagene jeg tok var regler om offentlige anskaffelser, som regulerer det offentliges innkjøp av varer og tjenester, og konkurranserett, som regulerer bedriftenes adferd på markedet. I 2007 sa professor Tore Lunde ja til å bli min veileder og dermed fikk jeg en sjanse til å skrive en stor masteroppgave om statsstøtte ved UiB. Oppgaven viste seg å være relevant for EU-kommisjonens direktorat for konkurranse hvor jeg fikk praksisopphold før jeg begynte å skrive doktoravhandling i Bergen i 2009.

Statsstøtteregelverket sammenliknes ofte med kartellforebyggende lovgiving og fusjonskontroll, som flere oppfatter som mye mer prestisjetunge deler av konkurranseregelverket. Jeg synes imidlertid at måten staten bruker skattebetalernes penger på og like konkurransevilkår for både offentlige og private bedrifter er enda viktigere. Skattebetalernes penger skal brukes nøkternt og staten skal samarbeide med næringslivet og ikke prøve å utkonkurrere private bedrifter bare fordi den har nærmest ubegrensede ressurser.

GDPR og personopplysningsloven ble jeg interessert i på grunn av stor pågang fra masterstudenter som trengte veiledning. Dette var nok en gang et godt valg: Et rettsområde med et stort potensiale og av stor samfunnsmessig og økonomisk betydning. Jeg skulle bare gjerne ha flere enn 24 timer i døgnet til å kunne forske like mye på begge to. 

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Siden jeg jobber med EU/EØS-rett er det nødvendig å delta på seminarer og konferanser i utlandet hvor jeg kan utveksle meninger, knytte kontakter, invitere foredragsholdere til Bergen, diskutere utviklingen av rettspraksis fra EU- og EFTA-domstolen og ikke minst holde seg oppdatert på EUs politiske agenda. Norge kan ikke påvirke EU-lovgivningen på samme måte som EU-medlemsstater. Det er en utfordring siden omtrent tre fjerdedeler av EUs lover kan gjelde for Norge. Derfor er det viktig å vite hvordan EU-regelverket kan tjene norske interesser og bidra til utviklingen av landet og samtidig kunne se helheten i Norges spesielle tilknytning til EU.

I tillegg til forskning og skriving av både vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler, underviser jeg både på norsk og engelsk, noe jeg trives veldig godt med. Spørsmål fra studenter og tema som dukker opp under veiledning kan være like inspirerende som spørsmål jeg får under presentasjoner jeg holder på konferanser og seminarer. Jeg setter stor pris på å veilede mastestudenter, siden jeg både får lære meg mye nytt samtidig som jeg er med på noen andres reise for å besvare et spennende spørsmål.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

I AYF vil jeg jobbe med spørsmål om hvordan akademia kan sørge for at den offentlige debatten bygges på faktabasert kunnskap. Mangel på kunnskap om ulike konsekvenser av Norges tilknytting til EU, eller betydningen av personvern for demokratiet, kan være like farlig som mangel på kunnskap om vaksiner. I dag er det ikke mangel på tilgang til informasjon som er problemet, det er isteden mangel på kritisk tenkning og evne til å analysere den enorme mengden informasjon og data man får. Siden det er spesielt unge mennesker som er utsatt for fristelsen til å godta enkle, men ikke nødvendigvis sanne svar på kompliserte spørsmål, er det særlig denne gruppen Akademiet bør fokusere på. 

Jeg vil også jobbe for at akademia har økonomiske forutsetninger for å kunne lykkes med rekruttering av de beste studentene. På noen områder taper akademia i kamp med privat sektor som tilbyr bedre arbeidsvilkår og karrieremuligheter. Midlertidighet og usikkerhet er svært ødeleggende for både akademia og for forskere. Mens faste stillinger ikke kan være en selvfølge, må akademia ikke gå glipp av talentene som ikke finner seg til rette i midlertidige stillinger som varer i mange år.

 

Jonas Stein

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på politisk og demografisk utvikling i Nord-Norge, Norge og Skandinavia. Blant annet har jeg funnet ut at utviklingen i Nord-Norge og Nord-Sverige er mye likere enn det mange (inkludert meg selv) trodde før jeg startet analysene. Dette på tross av at det har vært ført svært forskjellig politikk på en del områder (distriktspolitikk, EU-medlemskap og kommunereform i Sverige).

Sammen med noen kollegaer har jeg også sett på årsaker til forskjeller i politisk tillit internt i Norge. Det som var interessant for den internasjonale forskningslitteraturen var at vi kunne identifisere en geografisk faktor som en del av forklaringen til variasjon i tillit blant innbyggerne. Men for Norge sin del var det spennende å kunne identifisere at en del faktorer; utdanning, tilfredshet med offentlige tjenester, frivillighet og valgdeltakelse forklarer veldig mye av forskjellene i det norske samfunnet. Det er som forventet ut i fra internasjonal litteratur, men likevel ikke gjort før i Norge.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Når man holder på med samfunn, politikk og valg er det alltid noe som skjer. Selvsagt er de store betente spørsmålene som Brexit, Trump og fremveksten av høyrepopulistiske partier noe som fascinerer (og skremmer) statsvitere. Selv om jeg har forståelse for at ekstreme enkeltcaser kan være spennende, så kan det være vel så viktig å forstå hva det er som gjør at noen samfunn er stabile og fungerer godt. Spesielt institusjonenes betydning for nasjonal og regional utvikling er en viktig del av moderne statsvitenskap.

En ting som jeg håper å kunne gjøre mer av i tiden fremover er å analysere hva som har skjedd med de sosialdemokratiske partiene, spesielt i Europa. Det er mange som mener mye om det, men mange av analysene mangler en dypere kvantitativ analyse om hva som faktisk har skjedd, i stedet for at alle bruker sosialdemokratiets tilbakegang til å hevde sin personlige kjepphest.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært interessert i politikk og samfunn. Jeg reiste til Frankrike som 17-åring for å gå på videregående og fant da ut at kombinasjonen historie-geografi, sosialøkonomi og matematikk var det som interesserte meg mest. Det er de verktøyene jeg bruker mest i min forskning den dag i dag.

Men i motsetning til mange andre forskere, så gikk jeg noen omveier før jeg fant «tilbake» til akademia. Etter studier ved King’s College i London, ble jeg i løpet av masterløpet på UiT i stor grad fanget opp av politikken. I en lang periode jobbet jeg mest med politikk nasjonalt (Unge Venstre) og i perioden 2011-15 lokalt blant annet som finansbyråd i Tromsø kommune. Men jeg merket at jeg begynte å savne akademia, så da en PhD-stilling i kvantitativ statsvitenskap rettet mot Nord-Norge ble utlyst fant jeg ut at den var perfekt for meg. Jeg bruker å si at jeg er en av få som forsker på statsvitenskap som har klinisk erfaring. 

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Mye av min hverdag består av dataanalyse, skriving, samt lese teori og ny forskning fra andre forskere. Jeg prøver å starte dagen med enten skriving eller arbeid med data. Det kan være veldig forskjellig type data avhengig av hva jeg jobber med. Noen ganger er det data om land, andre ganger om kommuner eller individer. 

I mine arbeider henger skriving, datanalyse og teori veldig sammen. Teorien og empirisk interesse danner grunnlaget for dataanalysen, men den blir ikke klar før resultatene skrives ut. Ofte går jeg tilbake og re-analyserer dataene i etter at jeg har skrevet det ut. Jeg prøver å bruke tiden på kontoret til å gjøre mye av skrive/analysejobben, ofte så leser/ser jeg på ting på kveldene. Er såpass interessert i politikk/samfunn/historie at skillet mellom jobb og fritid ikke alltid er like klart.

Liker både å jobbe alene og sammen med andre forskere. Har lært mye av å jobbe sammen med mer erfarne kollegaer, og de siste arbeidene jeg har fått publisert har vært en del av en større forskningsgruppe. Da har jeg noen ganger gjort dataanalysen, og andre ganger skrevet metode og teori.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg vil jobbe for at arbeidssituasjonen til yngre forskere skal bli bedre. Det er viktig med tiltak som bidrar til å rekruttere og beholde dyktige folk i akademia. Det omhandler alt fra lønnsvilkår til å få tiltak som bidrar til å redusere midlertidigheten i akademia.

Det er også viktig å få frem til innbyggerne hvor viktig kunnskap og forskning er for et godt samfunn.  Det betyr at vi som forskere må bli enda bedre på å drive forskningsformidling i tradisjonelle media, men også gjennom nye plattformer og kanaler.

Med bakgrunn fra politikk og organisasjon er det selvsagt også et område hvor jeg svært gjerne bidrar med mine erfaringer.

Jørgen Bølstad

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg jobber med politisk psykologi, politisk representasjon og forskningsmetode. Jeg studerer blant annet hvordan folk danner seg politiske oppfatninger, og hvilke psykologiske mekanismer som er involvert i dette. Jeg studerer også samspillet mellom velgere og politikere, og i hvilken grad politikerne over tid gjør det velgerne ønsker.  

Jeg mener forøvrig at mye samfunnsvitenskap står på et svakt empirisk grunnlag, og jeg bruker derfor mye tid på å forbedre de statistiske modellene og forskningsdesignene vi bruker. Jeg underviser også innen disse temaene, med et håp om at neste generasjon forskere ikke skal gjenta de samme feil og uvaner som forrige generasjon. 

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

På grunn av den raske teknologiske utviklingen, står vi nå står vi midt oppe i en liten revolusjon i hvordan vi kan hente inn og analysere data, både i mitt og i andre fag. Dette er spennende fordi det gir store muligheter til å drive nyskapende forskning. Samtidig endrer teknologien noe av politikkens natur ved å skape nye arenaer for meningsdannelse og meningsutveksling – slik får vi også nye politiske fenomener å studere.

I forlengelsen av dette ser vi noen trender som både er interessante og litt skremmende: Utviklingen mot mer liberale og demokratiske verdier kan synes å ha fått et tilbakeslag i mange land. Videre ser vi et hardere ordskifte, og økt polarisering i land som Storbritannia og USA. Folkeavstemningen om Brexit og valget av Trump i USA er kanskje de fremste symbolene på populismens fremmarsj i etablerte demokratier. Jeg tenker det er viktig å forstå hva som ligger bak disse utviklingstrekkene – ikke minst fordi demokratiet som styringsform kan være skjørere enn vi liker å tro.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg har alltid ønsket meg en jobb med mening, og så snart jeg begynte å studere, så fant jeg ut at jeg likte meg veldig godt ved universitetet, og gjerne ville bli der – forskning og undervisning er noe av det mest meningsfulle jeg kan tenke meg å drive med. I utgangspunktet studerte jeg statsvitenskap fordi jeg var interessert i politisk filosofi, men jeg følte etter hvert at behovet for grundig empirisk forskning var større enn behovet for filosofering og teoretisering. Dessuten har jeg alltid likt matematikk, og jeg drev med programmering fra jeg var 7-8 år gammel, så det å gå i en mer empirisk og kvantitativ retning var noe som passet meg veldig godt. I dag drives jeg av et ønske om å gjøre metodologisk forsvarlig og nyskapende forskning på viktige tema. 

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Det går litt i perioder – akkurat nå underviser jeg et nytt kurs, og da tar undervisningen veldig mye av tiden. Når semesteret er ferdig, går jeg tilbake til å forske mer igjen, og da er hovedredskapene et par datamaskiner. I prosjektene jeg jobber med nå, går mye av tiden med til programmering, utvikling av statistiske modeller, og testing av modellene via simuleringer. Analysene kan bli ganske tunge å kjøre, så jeg har satt opp en kraftig maskin på kontoret som jeg kan styre fra laptopen min. Det betyr at jeg egentlig kan jobbe hvor som helst, men jeg forsøker likevel å gå på kontoret og følge en relativt normal arbeidsrytme – med unntak av en del sene kvelder hjemme. Samtidig prøver jeg hver uke å flette inn noen økter med kondisjonstrening – enten løping, sykling, eller langrenn – fordi hodet mitt ikke fungerer skikkelig uten.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg vil jobbe for mer forutsigbare, rettferdige, og attraktive karriereveier for yngre forskere. Det er åpenbart at ikke alle som starter på en mulig forskerkarriere kan ende opp i en fast forskerstilling, men kanskje bør i så fall utvelgelsen skje på et tidligere stadium enn i dag. Jeg mener økt bruk av tenure-track stillinger antagelig er en god ide. Jeg tenker vi kanskje også bør diskutere hvor mange PhD-stipendiater og postdoktorer vi egentlig trenger per fast stilling, og jeg vil nok mene at dette forholdstallet på mange fagfelt er for høyt i dag. 

Ellers vil jeg gjerne jobbe for en incentivstruktur som i større grad belønner reell kvalitet i forskningen, fremfor å oppmuntre til slurv og unøyaktigheter. I dag er det gjerne slik at når noe først er publisert, så antas det at resultatene er gyldige, til tross for at det er skremmende mye feil i artiklene som publiseres. Incentivene til å etterprøve og kritisere publisert forskning er veldig svake fordi tidsskriftene helst ikke vil trykke denne typen kritikk. Jeg vil nok si at det er noe galt med måten vi i dag vurderer, publiserer, og belønner forskning på, men det er klart at en endring vil være krevende og antagelig ta lang tid.

Lina Ingeborgrud

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på miljøvennlig bytransport der jeg ser på hvordan Trondheim og Bergen kommune forsøker å øke sykkelandelen og hvordan de lærer å gjøre dette. Dette er en forlengelse av doktorgradsarbeidet mitt der jeg undersøkte kunnskapsutvikling og sosial læring blant planleggere og administrativt ansatte som deltok i byutviklingsprogrammet Framtidens byer. Her fokuserte jeg på hvordan disse aktørene utviklet relevant kunnskap for å gjøre norske byer mer miljøvennlige, og hvordan de delte kunnskap og lærte av hverandre på tvers av byene.  

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

I dag ser vi et stort samfunnsengasjement rundt klimaendringer, og barn og unge verden over streiker i gatene og krever at politikere og andre samfunnsaktører tar større ansvar for å redusere klimagassutslipp. I forskningsgruppa jeg er en del av jobber vi overordnet med samfunnsvitenskapelige perspektiver for å forstå hvordan vi kan få til en overgang til lavutslippssamfunn. Teknologiutvikling framstilles ofte som en løsning på hvordan vi kan få til dette, men det å lage lavutslippssamfunn krever ikke bare en teknologisk omstilling, men vel så mye en samfunnsmessig omstilling. 

Jeg tenker at en viktig problemstilling innen mitt fagfelt blir å finne ut hvordan vi kan gjøre klimavennlige handlinger til et kollektivt og ikke minst gjennomførbart prosjekt for folk flest. Da må vi se på hvordan dagens samfunn er organisert – for eksempel hvordan byene våre bygges og hvordan folk forflytter seg rundt i byen for å få hverdagen til å gå opp. Det er viktig å tilby både befolkningen og beslutningstakere handlingsmuligheter for å redusere klimagassutslipp. Som forskere må vi prøve å forstå hvordan endring mot mer bærekraftige samfunn skjer (eller ikke skjer) og peke på ulike alternativer for å få til slike endringer.   

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Med en bachelor i kunstfag med fordypning i drama og teater fra NTNU kan det virke som en lang vei til det feltet jeg jobber innenfor nå – teknologi- og vitenskapsstudier. Da jeg skulle velge retning til mastergrad kom jeg litt ved en tilfeldighet borti dette tverrfaglige feltet og fant ut at det gikk an å studere utviklingen mot mer bærekraftige samfunn med nettopp samfunnsvitenskapelige perspektiver. Dette kan for eksempel dreie seg om klima- og miljøpolitikk og/eller hvordan folk bruker miljøvennlige teknologier og deres refleksjoner rundt dette. Det å få kombinere et engasjement for miljøspørsmål med en interesse for samfunnsutvikling har vært en viktig motivasjon for meg. Interessen for forskning fikk jeg i løpet av mastergraden; jeg likte prosessen med å skrive masteroppgave og den kombinasjonen av systematikk og kreativitet som kreves for å drive et forskningsprosjekt. 

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg jobber med kvalitative forskningsmetoder og datainnsamlingene mine handler om å være tett på de aktørene som jobber med miljøvennlig bytransport, særlig byplanleggere og administrativt ansatte i forvaltningen. Målet er å undersøke hvordan disse aktørene utfører arbeidet sitt i praksis, hvilke refleksjoner de gjør seg og hvilke utfordringer de støter på. 

I feltarbeid gjør jeg dybdeintervjuer som transkriberes og kodes, og en form for deltakende observasjon der jeg tilbringer flere arbeidsdager sammen med byplanleggerne og er med dem på blant annet møter og befaringer. 

På kontoret består arbeidshverdagen min i å analysere tekstlige data og ut ifra disse lese, skrive og revidere artikler i samarbeid med kolleger i forskningsgruppa. Jeg bruker også tid på forskningsformidling der jeg presenterer egen forskning, men også bredere perspektiver fra forskningsgruppa. Dette har vært i form av avisintervjuer, kronikker og paneldebatter.  

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg er opptatt av arbeidssituasjonen til midlertidig vitenskapelig ansatte. Midlertidige opplever ofte høyt arbeidspress og usikkerhet med tanke på videre ansettelse, og det er viktig å se på hvordan unge forskere kan ruste seg for en karriere både innenfor og utenfor akademia. En utfordring jeg tenker er særlig sentral for midlertidige (som ofte også er yngre forskere) er det økte kravet om internasjonalisering i akademia – og da internasjonalisering i form av reisevirksomhet. Denne formen for internasjonalisering gjøres ofte til en verdi i seg selv der internasjonal erfaring vektlegges for ansettelse i faste vitenskapelige stillinger. Med krav om hyppig reisevirksomhet vil gjerne mobile ansatte få konkurransefortrinn og vi risikerer et lite mangfoldig akademia. Jeg mener det er viktig å framheve at en akademisk karriere ikke behøver å være internasjonal i betydning mobilitet, selv om den er internasjonalt orientert – i form av å lese og publisere i internasjonale tidsskrift.  

Jeg synes det er viktig å gjøre barn og unge nysgjerrige på forskning og vise at det er rom for mange ulike forskertyper i akademia. Jeg har derfor lyst til å jobbe mot denne målgruppen gjennom medlemskapet mitt i Akademiet for yngre forskere. 

Nils H. Korsvoll

Kort fortalt – hva forsker du på?

Eg forskar på den felles historia til jødedom, kristendom og islam i Midtausten og Europa i det første tusenåret etter vår tidsrekning. Eg ser på magi og andre folkereligiøse uttrykk for å finne og betre forstå kontakten, motsetjingane og samspelet som har vore mellom desse religiøse tradisjonane. 

No nyleg har eg òg byrja å arbeide med religionsfaget i skulen, for å sjå nærare på nettopp korleis historia til desse religionane vert presentert og undervist her. Eg er òg med i eit prosjekt som arbeider mot rasisme og gruppebaserte fordommar i skulen (www.dembra.no).

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Den viktigaste utfordringa for religionsfaget og skulen er korleis me kan skape eit meiningsfylt fellesskap, eit ‘vi’, som ikkje ekskluderer somme elevar. Når det gjeld religionshistorie er det no stadig større fokus på korleis me som vitskapskvinner og -menn er med på å understøtte plyndring av arkeologiske område og ulovleg handel med oldsaker ved å ta imot og forske på historiske gjenstandar som me ikkje veit korleis er komne ut av til dømes Irak eller Myanmar. Slik plyndring og handel er særs øydeleggande for lokalsamfunn og for arkeologien, og det er på høg tid at me ser kritisk på universiteta og musea si rolle og påverknad i denne marknaden.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Grunnen til at eg vil forske på religionshistorie er at historia så lett blir henta fram som modell og (vrang)bilete på korleis verda og samfunnet skal eller burde vere, anten det er av religiøse ekstremistar eller av verdikonservative fundamentalistar. Eg ønskjer å hente fram og formidle kunnskap som utfordrar eller nyanserer korleis me i dag forstår menneske og deira tru i historia. Nett som i dag var der før i tida mange forskjellige folk som gjorde mykje forskjellig. 

Eg skulle eigentleg redde verda i FN eller med bistand eller noko (mamma er framleis skuffa), men på universitetet fann eg ut at historie var mykje meir interessant enn statsvitskap. Religionshistoria i Midtausten fekk eg augene opp for då eg leste William Dalrymple sin I skyggen av Bysants.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Mykje av forskingskvardagen min er kvalitetstid med datamaskina på kontoret. Eg arbeider med tekstar og gjenstandar som vanlegvis er publisert av andre filologar eller arkeologar, slik at eg kan studere dei i bøker eller stadig oftare gjennom databaser på internett. Det hender at eg reiser til British Museum i London eller Bibliotheque Nationale de France i Paris for å sjå nærare på nokre særskilde handskrifter eller arkeologiske funn, men den mest vanlege grunnen til at eg forlet kontorarbeidet er for å dele idear og kunnskap med andre forskarar på seminar eller konferansar. Når eg no skal arbeide meir i religionsdidaktikk så håpar eg at med tida kjem meg litt meir ut og får sett og observert i ulike skular og læringsarenaer.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Eg ønskjer å knyte AYF nærare inn i debattane omkring fag i skulen, og å bidra med forslag, synspunkt og ikkje minst fremje viktige prioriteringar i fagutviklinga her. Eit anna viktig tema eg ønskjer å arbeide med er vern av kulturarv. Dette er, når det gjeld annan kulturarv enn sin eigen, framleis eit ungt felt, med ofte einskilde aktørar spreidd mellom ulike institusjonar og offentlege instansar. Eg vil bruke AYF som ein arena for å betre samarbeidet mellom forvalting, museum og akademia, samt å fremje nye perspektiv og haldningar blant akademikarar og i samfunnet elles.

Michael Alexander Riegler

Kort fortalt – hva forsker du på?

Min forskning er fokusert rundt kunstig intelligens (KI) og hvordan denne teknologien kan bli brukt for å løse viktige problemer i samfunnet. For eksempel forsker jeg på hvordan KI kan brukes til å forbedre dagens helsesystemer. For å virkelig forstå de forskjellige applikasjonsområdene hvor våre systemer for KI skal brukes og for at resultatet skal bli noe brukbart innen domenet, bruker jeg mye tid på å sette meg inn i detaljer om krav og ønsker om funksjonalitet fra domene-eksperten (som for eksempel leger). 

Videre inkluderer forskningen min også undersøkelser og sammenligninger av forskjellige algoritmer og modeller, implementasjon av disse og nøye evaluering av resultater fra eksperimenter.  

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Kunstig intelligens er for tiden et veldig populært forskningsområde og feltet utvikles i veldig høy hastighet. En stor utfordring er at KI er vanskelig å forstå. Det vil si at det er vanskelig å forklare hvordan algoritmen kommer til sin konklusjon. Innen mange områder, og særlig medisin, er det viktig å forstå veien frem til en avgjørelse for å kunne ha tillit til systemet. 

Et annet viktig forskningsområde er hvordan vi evaluerer de KI-baserte systemene våre. Det viktig å ha gode mål på om en algoritme virker bra eller dårlig. Dessverre er det mange vitenskapelige artikler som har svake eksperimentelle evalueringer som kan gi gale forestillinger om hva KI-systemer kan og ikke kan gjøre. I begge disse situasjonene er det svært viktig å gjøre KI-systemene forståelige for tverrfaglige team.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg vokste opp i en liten landsby i fjellene i Østerrike. Helt siden jeg gikk på barneskolen har jeg syntes at det å jobbe med kunnskap virket interessant. For å kunne gå på universitetet måtte jeg først jobbe for å tjene opp penger til studiene. Jeg startet derfor først på en utdannelse som elektriker. Samtidig begynte jeg på kveldskurs for å få “Matura” som man trenger i Østerrike for å gå på universitetet. 

Da jeg ble 25 år kunne jeg endelig starte på min universitetsutdannelse, og jeg elsket det fra første stund. Allerede under mitt bachelor-prosjekt fikk jeg muligheten til å jobbe på en forskningsartikkel med min veileder. Fra dette øyeblikket visste jeg hva jeg ville gjøre resten av livet. Jeg valgte å fordype meg i maskinlæring og KI fordi jeg fant dette området mest utfordrende og interessant å jobbe med.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg starter vanligvis dagen rundt kl. 06.00. Jeg bruker de første stille timene alene på kontoret for å programmere og utvikle nye algoritmer og modeller. Når mine kolleger kommer inn, starter vi ofte med diskusjon og veiledning. Jeg trives veldig godt å jobbe med andre mennesker og er heldig å være del av en fantastisk forskningsgruppe. 

Ettermiddagene er ofte forbeholdt tid til å kjøre eksperimenter og å analysere resultater, eller til å samle data eller møte andre forskere fra andre områder for å diskutere både data og våre eksterne applikasjonsområder.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Å bli en del av Akademiet for yngre forskere er en unik mulighet til å styrke mitt engasjement for forskermiljøet i Norge. Jeg ønsker å bidra til et bedre samarbeid mellom de ulike forskningsfeltene. Dette er spesielt viktig i en tid hvor mitt eget fagfelt – kunstig intelligens – gir nye verktøy til så godt som alle andre forskningsdisipliner. 

I tillegg ønsker jeg å jobbe for å få mer helserelatert forskning inn i det norske samfunnet og skape en bedre forståelse for hvilken betydning det vil kunne ha. Det er for tiden mye snakk om alle fordelene med kunstig intelligens, og samfunnet har et stort behov for at yngre forskere bidrar til debattene med både et tverrfaglig og kritisk blikk.

Anne Tjønndal

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på norsk og internasjonal idrett. Idrett er en viktig del av samfunnet vårt, noe som er lett synlig i media hvor mye av innholdet hver dag handler om sport. Felles for min forskning er at jeg har et kritisk blikk på idretten. Spørsmålene mine handler om tema som urettferdighet, sosial ulikhet, trakassering, risiko for alvorlige skader, kjønnsdiskriminering og korrupsjon. Jeg har en lidenskapelig interessere for boksing og mange av mine prosjekter har tatt utgangspunkt i boksesporten. I begynnelsen av min forskerkarriere som master- og doktorgradsstudent var jeg særlig opptatt av makt, kjønn, trenerrollen og trener-utøverrelasjoner i boksing. 

Overordnet har min forskning hatt to hovedfokus i det siste. Det første har vært hvordan idrett kan bli mer inkluderende for flere ulike grupper mennesker, og for det andre hvordan teknologi, digitalisering og innovasjon påvirker og endrer idrett. Disse tematikkene studerer jeg gjennom spørreskjema, intervju, feltarbeid og digitale metoder hvor jeg bruker sosiale medier og internett. 

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

De store problemstillingene for idrettssosiologien handler om teknologi og digitalisering av idrett. De siste årene har det vokst frem nye digitale idretter som esport, drone racing og utvidet virkelighetsspill (for eksempel Pokémon Go og Zombies Run!). Siden de nye idrettsaktivitetene utøves helt eller delvis virtuelt,  utfordrer de hva vi som samfunn tenker at idrett er og ikke er. De nye digitale idrettene medfører også nye samfunnsutfordringer. Hva er for eksempel doping og juks i esport? Hvordan kan vi håndtere virtuell mobbing og trakassering i idretten? 

Teknologi har også utviklet sportsutstyret. Den danske oppfinnelsen RaceRunner Bike og den tilhørende idretten RaceRunning er et godt eksempel på hvordan teknologiske nyvinninger gjør at flere kan delta i idrett uavhengig av funksjonsevne. Teknologi  har også gjort at idrettsprestasjonene til toppidrettsutøverne har blitt bedre enn før. Men kan teknologien forbedre idrettsprestasjoner for mye? Går det an å være ‘teknologisk dopa’? Og kan teknologi gjøre det tryggere for oss å delta i idrett gjennom å redusere risikoen for alvorlige skader, som for eksempel hjernerystelse og hjerteinfarkt?

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Idrett har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Da jeg var barn spilte jeg fotball og håndball, men som tenåring fant jeg min første store kjærlighet i livet: boksing. Da jeg begynte å studere på Høgskolen i Bodø i 2008 hadde jeg først tenkt å bli kroppsøvingslærer, men i mitt første studieår hadde jeg et fag som het «idrettsvitenskap». Dette emnet var så spennende at jeg sluttet på bachelorgraden i kroppsøving, pakket kofferten og flyttet til Trondheim for å ta en mastergrad i idrettsvitenskap på NTNU. 

På NTNU traff jeg en fantastisk foreleser, professor Jorid Hovden. Hun underviste i idrettssosiologi og hennes forelesninger om idrettspolitikk, sosial ulikhet, makt og kjønn i idrett inspirerte meg. Som kvinnelig bokser og kvinnelig boksetrener kjente jeg meg igjen i mange av de teoretiske og vitenskapelige perspektivene det ble forelest om. Samme semester hadde jeg innføring i samfunnsvitenskapelig forskningsmetode og jeg ble fascinert av de ulike måtene forskere jobber på. Da jeg endelig fikk lov til å gjøre mitt eget lille forskningsprosjekt for første gang – bacheloroppgaven – var jeg overbevist om at det var idrettsforsker jeg måtte bli! 

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Å forske på idrett innebærer å forske på mennesker i bevegelse. Forskningsdesignet, hvordan jeg samler data og metoden jeg bruker, er avhengig av hvilken problemstilling jeg forsøker å svare på. Ofte analyserer jeg tekster, som for eksempel intervjudata, idrettspolitiske dokumenter, dagbøker eller blogger. Andre ganger analyserer jeg talldata ved hjelp av statistiske verktøy, og noen ganger analyserer jeg visuelle data som YouTube-videoer og instagram-bilder.

Noe av det beste med å være idrettsforsker er at jeg får lov til å snakke med mennesker om deres erfaringer og opplevelser av idrett. Felles for all min forskning er at jeg må ut i verden for å samle data, som for eksempel  på trening i idrettslag eller i store internasjonale mesterskap og turneringer. Noen ganger er det utøverne jeg undersøker, andre ganger er det trenere, styreledere eller foreldre til ungdomsutøvere. Noen ganger studerer jeg toppidrett, andre ganger barne- og ungdomsidrett eller mosjonsidrett.

Jeg liker å samarbeide med andre forskere og jeg er heldig som får lov til å være leder for forskningsgruppen «Idrett og samfunn» på Nord universitet. Jeg samarbeider også ofte med forskere fra andre norske universiteter, og med forskere fra andre land. 

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Mitt medlemskap i AYF kan knyttes til to hjertesaker: (1) nyskapende forskningsformidling og (2) like vilkår for yngre forskeres karriereutvikling uavhengig av institusjonstilhørighet. 

Som forsker er jeg opptatt av at forskning skal formidles i flere former enn bare vitenskapelige artikler med ekskluderende fagspråk. Hvis forskning skal være en kritisk røst i samfunnsdebatten må det formidles på en tilgjengelig måte, eksempelvis gjennom video på digitale plattformer. Jeg vil bidra til at AYF kan bli en pådriver for å hjelpe yngre forskere med nyskapende og digital forskningsformidling.  

Det er viktig for meg at det skal være mulig å utvikle forskerkarriere selv om man tilhører de mindre, nyfusjonerte universitetene utenfor storbyene. Yngre forskere ved mindre universitetene i distriktene har ikke samme støtteapparat og rammer for å skrive konkurransedyktige forskningssøknader. Dette får konsekvenser for finansiering til egen forskning og egen karriereutvikling. For meg er det viktig at AYF er en forkjemper for økt støtte til yngre forskere i distriktene, slik at det er mulig å gjøre forskerkarriere selv om man er bosatt i deler av landet hvor de store universitetene ikke holder hus. Ulike rammevilkår for karriereutvikling mellom de store og de små/nyfusjonerte universitetene truer mangfoldet i norsk forskning.

Alexander H. Sandtorv

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg designer og bygger nye molekyler. På laboratoriet utvikler jeg metoder for å danne nye kjemiske bindinger, nesten som en verktøykasse. Dette kalles overordnet for syntetisk kjemi. Molekylene vi lager er helt nye og har aldri vært beskrevet før, verken i naturen eller i laboratoriet! De nye molekylene er interessante fordi de kan ha biologisk aktivitet. Jeg jobber derfor sammen med biologer, molekylærbiologer og medisinere for å se hvordan molekylene våre kan brukes i kreftbehandling eller som flunkende ny antibiotika. 

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Mitt fagområde er midt i en omstilling, og trolig en renessanse. Organisk kjemi har tidligere fokusert på det molekylære perspektivet, å forstå hvordan et molekyl oppfører seg, eller hvordan vi kan lage det bestemte molekylet på laboratoriet. Men nå preges faget mer og mer av store, globale problemstillinger. Kjemi vil utvilsomt spille en stor rolle i utviklingen av løsningene – og da må faget også spille på lag med andre fagdisipliner. En av de mest spennende problemstillingene er derfor hvordan kjemi skal være med å løse kreftgåten, lage framtidens drivstoff, eller helt nye, miljøvennlige materialer. Det er ikke en dag som går forbi uten at jeg nesten mister pusten av hvor spennende disse utfordringene er. 

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært naturviter. Som barn gjorde jeg eksperimenter på barnerommet hvor jeg ekstraherte blekk fra tusjer, og så hva som skjedde med egg når de råtnet. Beklager mamma! Jeg har alltid vært fascinert av naturen, av alle de skjulte verdenene som finnes der ute: under havet, i verdensrommet, og på mikroperspektiv i partiklenes underlige verden. At jeg skulle bli naturviter var derfor ingen overraskelse. 

Det er derimot litt tilfeldig at det ble akkurat kjemi, for jeg likte det opprinnelig ikke da jeg gikk på videregående. Jeg kom opp i muntlig eksamen, og det var da jeg forberedte meg at det gikk opp et lys. Det var et eureka-øyeblikk. Hele verden ble annerledes, som om jeg hadde fått en fjerde dimensjon i synet mitt. Helt hverdagslige fenomener og observasjoner fikk en ekstra dybde. Jeg hadde hentet nedkjølte matvarer fra kjøleskapet utallige ganger – men plutselig forstod jeg hvorfor kjøleskapet var kaldt. Jeg har pustet hele livet, men nå forstod jeg hvordan lungene mine kan plukke opp oksygen fra luften. Tenk det! Hvert eneste pust ble noe nytt. Jeg ble fenget, forelsket til og med. Og på universitetet gikk jeg inn i et partnerskap med kjemien. 

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg har min egen forskningsgruppe som består av bachelor-, master- og phd-studenter. En av mine viktigste oppgaver å veilede og inspirere studentenes forskning. Mye av dagen min tilbringer jeg derfor med studentene, og det er en av de beste aspektene ved jobben min som forsker. Det er teamet mitt som på mange måter føles som mine kollegaer og viktigste partnere. Jeg elsker når studentene oppdager noe. Når de virkelig har utforsket noe nytt, noe spennende, noe uventet. For et privilegium å få jobbe med det ukjente hver eneste dag!

Dagen min er også full av tekst. Jeg leser artikler og resultater fra hele verden. Jeg jobber også mye med tekst selv, og skriver både forskningsartikler, lærebøker og populærvitenskapelige bøker. 

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg er veldig opptatt av formidling. Jeg arbeider selv aktivt med formidling både til barn og unge, samt til allmennheten. Formidlingsarbeidet er veldig viktig i en verden preget av «fake news», og vi som forskere må være aktive deltakere i debattene. AYF har vist en stor vilje for å være en tydelig stemme i samfunnet, og dette ønsker jeg å jobbe for å utvikle. Spesielt viktig er formidlingsarbeidet til barn – framtidens forskere.

Jeg ønsker også å jobbe aktivt for at akademia ikke skal homogeniseres. Det er uhyre viktig at forskerne representerer et vidt spekter, at vi har ulik bakgrunn, at vi representerer ulike minoriteter, kjønnsuttrykk, legninger og overbevisninger.

Sofie Snipstad

Hva forsker du på?

Til tross for store fremskritt innen kreftforskning de siste tiårene, er kreft fortsatt en ledende dødsårsak. En tredjedel av oss vil få kreft i løpet av livet og noen typer kreft er spesielt vanskelig å behandle med de metodene vi har i dag. En vanlig del av dagens behandling er cellegift. Utfordringen er at cellegiften sprer seg til hele kroppen og skader de friske cellene, noe som fører til en rekke bivirkninger. Kun en liten del av dosen når frem til svulsten. Vi jobber derfor med å levere mer cellegift til svulsten, og mindre til resten av kroppen. Da kan vi potensielt redusere dosen cellegift som pasienten får og dermed få færre bivirkninger, men likevel god effekt av behandlingen.

Hjernesykdommer utgjør en annen stor utfordring. Hjernen vår er godt beskyttet fra alle stoffer i blodet ved hjelp av det som kalles blod-hjerne barrieren, og slipper kun inn akkurat det hjernecellene våre trenger. På grunn av denne barrieren er det svært vanskelig å levere medisin til hjernen, og for mange sykdommer finnes det derfor enda ingen behandling. Vi jobber også med teknologi som kan muliggjøre en skånsom levering av medisin til ulike sykdommer i hjernen, for eksempel Alzheimers og Parkinsons.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

For å gjøre leveringen mer målrettet kapsler vi cellegiften inn i nanopartikler som kan sprøytes inn i blodet. I motsetning til cellegiften er nanopartiklene så store at de ikke slipper ut av blodårene i de fleste typer friskt vev. I svulsten derimot, har blodårene porøse vegger, slik at nanopartiklene lekker ut. På den måten har vi et målsøkende transportmiddel som frakter medisinen til de syke cellene. Men nanopartiklene når bare ut til de kreftcellene som ligger nærmest blodåren. For at behandlingen skal virke er det viktig at medisinen når ut til hele svulsten. For å gjøre leveringen mer effektiv bruker vi mikrobobler som injiseres i blodet, og behandler svulsten med ultralyd. Ultralydbølgene vil få boblene til å vibrere og massere blodårene. På den måten danner vi enda flere porer, og dytter nanopartiklene lenger ut i kreftvevet. Samme teknologi kan også brukes for å åpne blod-hjerne barrieren og levere medisin til hjernen. Vi jobber nå med å forstå mekanismene bak disse spennende konseptene – det er nødvendig for å kunne optimalisere slik teknologi på vei mot klinisk bruk. I tillegg ønsker vi å forstå hvordan svulsten påvirkes – kanskje finnes det egenskaper ved en svulst som kan brukes til å forutse om slik behandling vil være effektivt eller ikke.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har lenge være fascinert av naturvitenskap og realfag, og hvordan vi kan beskrive verden rundt oss og løse komplekse problemstillinger for en bedre morgendag. Etter videregående valgte jeg å gå sivilingeniørstudiet i nanoteknologi. Det er et svært tverrfaglig studium og et fagfelt med et bredt spekter av anvendelsesområder. Jeg valgte å fordype meg innen bionanoteknologi fordi jeg syntes at det å kombinere ny teknologi med medisin og biologiske anvendelser virket svært interessant. Deretter fortsatte jeg med en doktorgrad i biofysikk, hvor jeg arbeidet med nanomedisin for behandling av kreft og hjernesykdommer – og hvordan vi kan levere medisin på en mer målrettet og effektiv måte. Nå jobber jeg med ulike prosjekter relatert til nanomedisin som postdoc ved NTNU og som forsker ved SINTEF, og synes det er veldig givende å samarbeide med mennesker med ulik bakgrunn i et svært tverrfaglig team.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min hverdag er variert og spennende. Jeg jobber med å designe og planlegge eksperimenter som kan gi oss svar på de spørsmålene vi lurer på. Jeg er mye på ulike laboratorier og jobber både med kreftceller og mus. Utover det bruker jeg mye tid på analyse av data og leser litteratur for å holde meg oppdatert på relevante fagfelt. Vi skriver artikler om resultatene våre som publiseres i vitenskapelige tidsskrift, og drar på ulike møter og konferanser for å presentere arbeidet og diskutere det med andre forskere. De siste årene har jeg også brukt en del tid på populærvitenskapelig formidling av det vi gjør. Noe av hverdagen går med til veiledning av studenter og undervisning. Jeg lærer mye nytt, noe jeg setter stor pris på, og jeg er omgitt av dyktige og engasjerte forsker-kollegaer og fascinerende diskusjoner.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg ønsker at Akademiet skal være en arena der yngre forskere fra hele landet kan bygge nettverk og skape gode diskusjoner på tvers av fagfelt. En møteplass der vi kan lære av hverandre, støtte hverandre og heie hverandre frem. Det skjer fantastisk mye spennende forskning i Norge som fortjener å bli spredt ut fra laboratoriet eller kontorskuffen – og et av våre oppdrag er nettopp å formidle det vi gjør til et bredere publikum. Det kan være komplekse ideer eller teknologier, men vi må formidle det på en måte som er lett å forstå, troverdig og spennende for at folk vil lytte. Vi må lage historier om arbeidet vårt som vi kan visualisere på en god måte for å få fram poenget til et bredt publikum. På den måten tror jeg vi kan fremme nysgjerrighet, og engasjere andre til å tenke utenfor boksen og til å utforske det ukjente.

Pierre Lison

Hva forsker du på?

Jeg er informatiker og forsker på kunstig intelligens, mer spesifikt språkteknologi. Målet med språkteknologi er utvikling av algoritmer som klarer å forstå naturlige språk som f.eks. norsk eller engelsk. De meste kjente anvendelsene er talegjenkjenning, maskinoversettelse (som Google Translate), dialogsystemer (som Siri og Alexa) og informasjonsgjenfinning i store mengder tekst. Min egen forskning fokuserer på modellering av dialog. Hvordan fungerer en samtale mellom to eller flere personer? Og hvordan kan vi modellere denne prosessen slik at en maskin forstår hva som foregår? Jeg har blant annet forsket på oversettelse av teksting fra filmer og TV-serier, hvor målet var å lage mer «kontekstbevisste» systemer som dynamisk kan tilpasse oversettelsene til konteksten.

Maskinlæring spiller en sentral rolle i min forskning. Naturlige språk er nemlig så komplekse og flertydige at det er nærmest umulig å skrive regler som kan dekke alle mulige tilfeller. I stedet bruker vi maskinlæring for å automatisk lære opp språkmodeller utfra store mengder språkdata. I de siste årene har neuralske nettverk også vist imponerende resultater i mange oppgaver, og en stor del av mitt forskningsarbeid går ut på å bygge opp nye neuralske nettverk og evaluere hvor godt de fungerer.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

En sentral utfordring i språkteknologi er tilgang til språkdata i tilstrekkelig mengde og kvalitet. For å f.eks utvikle et maskinoversettelsesystem mellom norsk og kinesisk, trenger vi millioner av setninger oversatt mellom disse to språkene. Og for et talegjenkjenningsystem trenger vi tusenvis av timer med språkdata som er transkribert ord for ord. Takket være internett er det selvfølgelig blitt mye lettere å få tak i språkdata, men i mange tilfeller har vi rett og slett ikke nok. Mangelen på språkdata er spesielt kritisk for «mindre» språk, da brorparten av språkteknologiske ressurser fokuserer på engelsk og et fåtall andre språk. Når språkdata ikke strekker til, må vi kombinere maskinlæringsmodeller med andre, mindre datasultne metoder (basert på f.eks. ekspertkunnskap). Men hvordan vi best kan gjennomføre en slik kombinasjon er fremdeles et åpent spørsmål.

Et annet viktig tema er utvikling av «smartere» modeller av naturlige språk, som tar høyde for all den hverdagskunnskapen og sosiale konvensjoner som vi mennesker bruker når vi kommuniserer med hverandre. Hvis noen hilser på meg på gata bør jeg f.eks. hilse tilbake. Det er opplagt for oss, men ikke for en datamaskin. Integrering av slik implisitt kunnskap i språkteknologiske modeller er derfor et annet viktig spørsmål for forskningsfronten.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid hatt en interesse for matte og teknologi på det ene siden, og humaniora på den annen siden. Jeg valgte å utdanne meg som sivilingeniør i informatikk (ved Universitet i Louvain, Belgia), men min gamle interesse for språk forsvant ikke av den grunn, og jeg tok en del kurs i lingvistikk ved siden av hovedfaget mitt. På veien oppdaget jeg at det fantes et fagfelt med navn «språkteknologi» eller «datalingvistikk» og som befinner seg i skjæringspunktet mellom informatikk, språkvitenskap og statistikk. Det var den perfekte måten å kombinere de to vitenskapelige interessene mine. Etter å ha fullført mine sivilingeniørstudier, bestemte jeg meg for å videreutdanne meg innen språkteknologi og reiste til Saarbrücken i Tyskland, som har et av de største forskningmiljøene i Europa på dette fagfeltet.

I Saarbrücken jobbet jeg også deltid som forskningsassistent ved det Tyske Forskningssenter for Kunstig Intelligens (DFKI). Jeg jobbet med utvikling av nye algoritmer for snakkende roboter, som en del av et stort europeisk FoU-prosjekt. Dette arbeidet var absolutt spennende og overbeviste meg til å bli forsker. Jeg tok en doktorgrad ved Universitetet i Oslo, og etter en postdokstilling ved samme sted ble jeg ansatt som seniorforsker ved Norsk Regnesentral, hvor jeg jobber nå.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Inntil for 20 år siden var forskning på kunstig intelligens ganske abstrakt og lite evidensbasert. Den økende populariteten til maskinlæringmetoder har brakt et mye sterkere fokus på eksperimenter og empiriske resultater. Med «eksperimenter» mener jeg at vi ta for oss en bestemte oppgave (f.eks. å oversette tekster fra norsk til kinesisk), definere en evalueringsmetode (f.eks. hvor lik oversettelsene produsert av systemet er sammenlignet med dem fra menneskelige oversettere), og teste ut ulike maskinlæringsmodeller på oppgaven for å finne ut hva som fungerer best. Disse eksperimentene er ofte ganske krevende når det gjelder regnekraft, og vi jobber derfor ofte på regneklynger eller store regneservere.

Maskinlæringsmodellene blir stadig mer komplisert og utvikler seg i rasende tempo, spesielt innen «deep learning», som er store neuralske nettverker med mange prosesseringslag. Det er derfor nærmest umulig for en enkelt forsker å følge opp på alt som skjer på forskningsfronten, og teamarbeid er derfor helt nødvendig for å lykkes. Noen forskere tar seg av den matematiske modelleringen, mens andre er sterkere på implementering eller eksperimentell design.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Yngre forskere har ofte et annet perspektiv enn mer etablerte forskere i spørsmål om hvordan forskings-Norge bør organiseres. En særdeles viktig utfordring er den omfattende bruken av midlertidighet i akademia og mangelen på karrierveiledning i de fleste institusjonene. Som utenlandsk forsker er jeg også opptatt av internasjonalisering av norske forskningsmiljøer. Et tredje tema som jeg er spesielt  interessert i er tilgangen til forskningsdata, særlig data som inneholder person- og/eller helseopplysninger. Dagens administrative prosesser for å få de nødvendige tillatelsene er ofte lange, uoversiktlige og krevende med tanke på papirarbeid. Dette er et problem for mange forskere, men kanskje spesielt for de yngre, siden de ofte jobber på midlertidige kontrakter med sterk tidspress.

Jeg er også opptatt av vitenskapsformidling. Et demokratisk samfunn trenger tilgang til kvalitetssikret kunnskap, og forskere har en særdeles viktig rolle å spille, både for å presentere nye forskningsfunn og bidra i offentlige debatter. I tillegg til formidling av faglig kunnskap, synes jeg også at det er viktig å formidle hvem vi er, det vil si hva vi driver med som forskere og hva motiverer oss i vårt arbeid. Yngre forskere kan nemlig være viktige rollemodeller for ungdom.

Mari Elken

Hva forsker du på?

Jeg forsker på høyere utdanning. Som forskningsfelt er dette et svært tverrfaglig felt, og jeg jobber i hovedsak med temaer knyttet til styring og organisering av høyere utdanning.

Høyere utdanning er en sektor som har gått gjennom ganske store og viktige endringer de siste tiårene. Det er nå mange flere studenter enn det var for bare noen tiår siden, og universiteter og høgskoler har en viktig rolle i kunnskapssamfunnet. De skal både vise høy vitenskapelig kvalitet og samfunnsrelevans. Et viktig spor i forskningen min er å undersøke hvordan universiteter og høgskoler er organisert og styrt for å håndtere disse ulike samfunnsoppgavene, og måten endringsprosesser skjer i disse organisasjonene. Ikke minst, hvordan forsøker staten å styre sektoren og hvilke konsekvenser har dette? Jeg har også jobbet med flere prosjekter som handler om europeisk og regional integrasjon i høyere utdanning. I Europa har høyere utdanning tradisjonelt vært et politikkområde som er forankret i nasjonalstaten, men det har i de senere årene oppstått en rekke over- og internasjonale koordineringsprosesser. Interessante spørsmål er da hvorvidt høyere utdanningspolitikk faktisk blir likere på tvers av landegrenser, og i så fall, på hvilke måter?

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

I Norge er det mye som skjer i sektoren nå, og spørsmål knyttet til statens styring av høyere utdanning og sammenslåingsprosessene, samt utdanningenes kvalitet og relevans er nok temaer som vil være på agendaen de kommende årene.

Litt mer overordnet… det jeg synes er spennende er måten høyere utdanning viser både stabilitet og endring, gjerne samtidig. Clark Kerr, tidligere president av UC Berkley, skrev i 1982: ‘Av 85 institusjoner som ble etablert før år 1500 og som eksisterer i igjenkjennbar form i dag, finner man den katolske kirken, parlamentene på Isle of Man, Storbritannia og noen sveitsiske kantoner, og om lag 70 universiteter’. Så universitetet som en samfunnsinstitusjon er svært gammelt. Samtidig har universiteter faktisk endret seg betydelig. Det er særlig evnen til å håndtere  både endring og stabilitet samtidig som gjør høyere utdanningsinstitusjoner så utrolig fascinerende.

Disse prosessene har så langt skjedd innenfor forholodsvis stabile samfunnsstrukturer – om samfunnet vårt i framtiden blir betydelig endret på grunn av teknologisk utvikling eller andre sosiale eller miljømessige endringer – hva vil det bety for universitetenes rolle som sentrale kunnskapsinstitusjoner? Jeg må si at jeg synes fagfeltet som helhet bare blir mer og mer spennende!

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Veien min til forskerkarriere var nok ikke helt tradisjonell. Bachelorgraden min tok jeg i Estland, hvor jeg opprinnelig kommer fra, og jeg utdannet meg først som lærer. Jeg flyttet til Norge i 2004 og begynte da på et tverrfaglig masterstudium på Universitetet i Oslo som nettopp handlet om høyere utdanning. Jeg syntes det virket spennende, men må nok også tilstå at valget opprinnelig var noe styrt av at jeg kunne ta studiet på engelsk. Heldigvis var det et godt valg  – studiet introduserte ulike faglige perspektiver og problemstillinger. Jeg ble faktisk oppriktig nysgjerrig på hvordan universiteter og høgskoler er skrudd sammen. Mens jeg var masterstudent jobbet jeg deltid som forskningsassistent og det var da ideen om doktorgrad oppstod.

Selv om jeg startet med lærerutdanning, har jeg i de senere årene for det meste brukt teorier fra organisasjonssosiologi og offentlig administrasjon. Jeg har egentlig hele tiden jobbet svært tverrfaglig, og har ikke et veldig tydelig disiplinært «hjem». Det kan av og til være litt utfordrende, men jeg synes også det gir mange spennende muligheter. Nå jobber jeg på NIFU der vi som regel jobber tverrfaglig, og det er absolutt noe jeg trives godt med.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Det var et vanskelig spørsmål! Jeg jobber jo på et forskningsinstitutt og jobber både med grunnforskning og mer brukerrettede forskningsprosjekter – så prosjekthverdagen er svært varierende.

En viktig del av hverdagen for alle forskere er å faktisk lese hva andre forskere har funnet ut. Metodisk jobber jeg stort sett kvalitativt, ved å analysere intervjudata eller dokumenter/tekst. En annen viktig del er å kommunisere det man har funnet ut, ved å skrive rapporter eller forskningsartikler. Så ganske mye skjer på et kontor.  Jeg synes egentlig det er helt strålende, siden jeg også liker å høre på musikk mens jeg jobber – så du vil ofte finne meg med hodetelefoner på!

Men, det blir ikke kun kontorarbeid. Vi treffer ofte sektoren når vi samler inn data, og ikke minst, når vi formidler. Det å bidra med kunnskap som har relevans både for politikken og for praksis er en viktig del av arbeidet i et forskningsinstitutt.

På NIFU jobber vi som oftest i team med flere forskere, så vi har hyppige diskusjoner om det vi holder på med. Så hverdagen blir egentlig ganske variert. Det som er så morsomt med forskning er at man hele tiden finner ut noe nytt og kan tilfredsstille nysgjerrigheten sin!

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Siden jeg jobber med høyere utdanning som forskningsfelt, er Akademiets arbeid med forskningspolitikk noe jeg er svært opptatt av. Jeg har tidligere være involvert i et internasjonalt nettverk for yngre forskere innenfor mitt fagfelt, så jeg synes yngre forskere må jobbe med å ha en tydelig stemme i de forskningspolitiske diskusjonene. Som yngre, kvinnelig forsker er jeg selvsagt opptatt av  likestilling og arbeidsbetingelser yngre forskere har, men interessen min favner  egentlig ganske mange temaer innenfor høyere utdanning og forskningspolitikk.

Siden dette er på mange måter er mitt fagfelt er jeg særlig opptatt av at debattene om høyere utdanning også er forskningsbaserte. Det er mange myter der ute!